Mannen kommer tilbake til NordNorge i 1943 med
dokumentene borte og navnet halvt borte.
Mellomkrigstidens fred er revnet: grenser er
trukket på nytt av tyske styrker, norske
myndigheter samarbeider under tvang, og lokale
kommuner deles mellom stillhet og selvpålagt
taushet. Han får ikke tillatelse til å bo i sin
gamle hytte – den er inntatt av staten som del
av krigenes bosettingspolitikk, en ny
verdenmekanikk der ingen eier noe uten
statsmaktens vilje.
Han slår seg likevel ned i skogen like nord for
Kautokeino, et sted uten kartmerking, der siste
snø fra våren aldri smelter helt. Ensomheten i
villmarka er ikke valg – den blir lov:
vedkommende må melde fra til nærmeste lensmann
hver tredje uke, men når snøstormene kommer,
blir meldingsplikten umulig. Regelens bite vises
når postbudet ikke kommer i fem uker, maten går
tom, og han må jage rein med kniv istedenfor
gevær – geværet ble beslaglagt av tyske soldater
to år tidligere.
Som eremit lever han etter gamle samiske rutiner
han så i barndommen: bruk av lav som isolasjon,
reinfeller laget av stein og snø, sovning i hull
gravd under jord. Ikke for romantikk, men fordi
det er det eneste som holder ham i live. Hans
kropp former seg om: hender sprukne av kulde,
øyne merket av konstant mørke, søvn gjennom
dager. Skogen begynner å gi tegn – en bukk med
ett horn, en steinpyramide han ikke bygget,
fotspor som ikke er hans.
En dag finner han en soldathjelm halvt begravd i
morene – norsk, men med tysk merke skrapet bort.
Under hjelmen ligger et brev skrevet av ham selv
i 1940, før han dro til fronten. Ingen sitert
dialog. Bare faktum: brevet finnes. Det er
skrevet med hans håndskrift, men han husker ikke
å ha skrevet det. Teksten forteller at han skjøt
en eskorte av nakne kvinner nær Narvik for å
unngå oppdagelse. Et krigsminne som ikke var
glemt – men aktivt undertrykt.
Nattestormen faller. Han går ut for å sikre reir,
men ser i stedet en kvinne stå ved elva – naken,
skittent, med blod i hår. Hun vanker ikke. Står
bare. Han tar geværet – men lar det falle i
snøen. Går tilbake til hytta. Gjør porten igjen.
Brenner brevet.
Neste morgen er kvinnen borte. Snøen er jevn.
Men på innsiden av vinduet, mot kald luft, har
isen dannet et ansikt – ikke hans.
Vinteren fortsetter. Han overlever. Men han
skriver ikke lenger i journalføringen. Og når
lensmannen endelig kommer i april, er alt han
sier: «Det står ikke noe der jeg kan si».
