I 1937, da Norge enda ikke hadde blitt en
demokratisk stat, ble den samiske sjamanen Mann
oppdaget å smugle forbudte bøker over græsset
ved Lyngsalen. Han hadde lagt seg til som lege i
en fiskerby, men hans hemmelige rolle som sjaman
hadde blitt avslørt da en tysk patrulje fikk øye
på en gammel runestav i hans lomme.
Reglene var klare: ingen kunne ha mer enn én
identitet, og alle måtte følge Janteloven. Men
Mann hadde alltid vært en utstøtter av det han
kallde "det nakne ordet", et konsept
han hadde
lært fra sine eldre slektninger om å bruke
verkligheten som en kampplan mot maktstrukturer.
Hans første feil var å la sin eldre søster, Inga,
bli med i en av hans løyper – hun hadde blitt
fanget av en norsk politimann etter å ha lest en
av hans bøker.
Kystkulturen hadde forandret seg. Fiskere hadde
begynt å bruke fjordene som skjulte veier, og
mange hadde blitt fornærmede av de nye
ideologiene som kom fra både Oslo og Berlin.
Mann hadde brukt sitt sted som sjaman til å
skjule sannheten bak ritualer og fortellinger,
men nå måtte han velge mellom å forsvinne eller
å hjelpe Inga.
Han valgte å gå over til den norske
motstandsbevegelsen, som hadde begynt å
organisere seg rundt kysten. Der møtte han en
kvinne som hadde mistet sin far under en
pårørende avgang. Hun hadde hørt om ham fra en
eldre kvinne som hadde sett ham på en jaktferd.
De to ble knyttet sammen av en plan: å smugle
informasjon over græsset til britiske spioner i
Trondheim.
Mann hadde bare én regel: ingen kunne vite hvem
han egentlig var. Og hvis noen skulle finne ut,
så måtte de dø. Den dagen han kjørte en lastebil
full av papirer nedover kysten, ble han stoppet
av en tysk eskorte. Han hadde ikke tatt med
runestaven. Det var en feil.
Når han ble arrestert, sa han ingenting. Han
hadde allerede sendt meldingen. Han hadde
allerede vunnet.
Det var ikke en triumf, men en overlevering. Og
det var nok.
