Jernbanen stanser ved Høybukt, og det er der han
får båten – en sluttgårdsfisker med klær fra
1930årene, skinnende av olje og vann. Den har
ikke riktig navn, bare et nummer: 872.
Kysten er en knute av fiskehjem, jernspor og
skog som ikke gjenkjenner mennesker. Det er en
by som har glemt sin egen stemme, men husker
hver drakt de tok av seg da tyske soldater kom.
Han finner første rapport i en kasse under et
tre. Papiret er svart av is, men teksten er klar:
«Vi så dem ikke. De var allerede der.» Inne i
papiret ligger et fjør fra en sjøfugl som aldri
flyr over land.
Vinteren kommer tidlig. Isen går ut over havet
uten at noen visste at det skulle skje. Toppene
på fjellene synes å bevege seg når ingen ser. En
gammel kvinne i Longyearbyen peker mot nord og
sier ingenting. Hun har brukt tolv år på å
skrive navnet sitt på baksiden av alle dørrer i
byen.
Da han krysser grensen til det forbudte området,
hører han kvinnen syng i lyd fra 1942 – en sang
om en huldra som står i sneen og tar av skoene
sine. Sangen ender midt i en setning.
I en tunnellagret hytte finner han fotografier
av menn som ikke kan være der. Deres ansikter er
blankt, men håret har samisk mønster. På
bakgrunnen står en tegning av en elg med fem
horn.
Regnestykket går slik: Hver gang nogen tror de
har sett nothings, blir det en ny fiskebåt som
forsvinner. Og hver gang blir det mer is. Ikke
som vanlig – denne isen fryser inn svar.
Han smiler ikke når han skriver: «Det er ikke
folk vi søker. Det er hvilket som helst minne
som ikke skal være igjen.»
Natten før han må dra, går han ut og stiller seg
i sneen. Et øyeblikk – og vinden tenner en
lyspås i hjertet hans. Han hører ingenting. Men
isen under føttene krymper litt.
Båten seiler hjem. Ingen skriver om det. Bare et
brev i postkassen i Oslo, skrevet på en papir
som ikke hadde vært der før.
Det er blitt lagt i en kasse under et tre.
