Byen ligger nederst i fjorden, hvor vannet nå er
tynnere og mer mørkt enn før. Kvinne ble født i
et hus med vinduer mot havet, men nå må hun ta
vare på det som gjenstår av huset når byen
begynner å synke. Hun får beskjed om å levere et
arkiv fra et gammelt bibliotek, men når hun
kommer dit, finner hun ikke bøker – bare et skap
av nakne hender og øyne som blinker i mørket.
Fremtid er ikke en teknologisk utvikling, men en
omstilling av naturens lover. Havet har blitt et
annet sted – det trekker, ikke dør. Fiskene
svømmer oppover, og mennesker må leve med å ha
forsvunnet det de hadde. Byen er delt i to: den
som kan betale for å få vannet til å stå, og den
som må leve i det som blir igjen.
Kvinne møter en mytologisk vesen i en
rømningsgang under byen. Det er ikke en huldra,
men noe eldre – det snur seg selv til et barn,
og sier ingenting. Det tar med seg et dokument
fra hennes ryggsekk, og forsvinner inn i
murveggen. Hun føler en trykk i magen, som om
hun selv blir trukket inn i byens undergrunn.
Sjømannsliv er nå en minne. De som hadde vært i
sjøen, har lært å leve uten å være i det. Kvinne
husker faren sin, som hadde vært skipper, men nå
er han bare en skygge i et kart over byen. Hun
ser ham i speilet, men han sier ingenting. Han
er i en del av byen som ikke eksisterer lengre.
Finnmarksvidda er ikke et sted, men en følelse.
Kvinne føler seg alene, men ikke fordi hun er
det. Det er byen som har forsvunnet. Hun løper
gjennom gatekjøkken, hvor kvinner har laget mat
fra krydder som ikke lengre kommer fra jorden.
En kvinne i kjøkkenet forteller henne at hun
skal finne et sted der vannet er stille – det er
det eneste stedet der mytologiske vesener ikke
kan følge henne.
Klaustrofobisk er ikke en følelse, men en
virkelighet. Kvinne blir fanget i en tunnel
under byen, hvor luften er tykkere og stemmene
fra overflaten er sløret. Hun hører et lyd fra
den mytologiske vesenen – det er ikke et ord,
men et hjerte. Det slutter å slå, og hun vet at
det er det samme som hennes egen puls. Hun søker
etter et sted å puste, men det er ingen utgang.
Hun må velge å leve eller dø i byens nye lover.
Den endelige virkeligheten er at byen ikke
lenger er en by. Den er en del av havet, og alle
som lever i den må bli en del av det. Kvinne
setter foten i vannet, og det er ikke frykt –
det er et slapp. Hun er ikke en kvinne i fremtid,
men en del av det som kommer.
