Vinteren 1953 forlot Mann den nakne kystgården
på Nesna med ryggsekk og to skinnbunter – arv
fra far, solgt i Namsos for billett til
Trondheim. Han bar seg med som en steinbunne:
tyst, tettsittende, uten å minne om seg.
Etterkrigstidens nybyggerlandskap hadde endret
Norge til et land av sement og ordninger.
Statens byggeprogram presset nye veier nordover,
men bare hvis arbeiderne var registrert, hadde
adresse, kunne dokumentere yrkeserfaring. Mann
manglet alt unntatt hender. Han tok
sigøynerferge til Ørland, skjult under tarpaulin
bak lastebil med slaktekyr.
I Rørvik møtte han havnens nye mekanikkverksted
– svart røykpil mot himmelen, tyske kraner,
amerikansk rørleggerutstyr. Arbeidslederen sa at
de ikke ansette "utenforstående",
spesielt ikke
fra NordHelgeland. Klasseskille viste seg ikke i
klær eller tale, men i hvem som fikk låne
verkstedshus om natta. De med postadresse fikk
tak over hodet. Resten sov i skrogene av vrakta
båter.
Fiskerbondesønn hadde aldri vært i skole etter
syvende. Men han kunne lese tidevann, føle vind
i nakken, reparere motor med kniv og snøre. En
natt da stormen rev løs på kaien, brast
rørledningen til kompressoren. Vannet steg.
Ingen av de utdannede våget seg ned i kanalen –
det var mørkt, kaldt, fylt av glass og rost.
Mann gikk. Med lommelykt bundet til håndleddet
og gummihanske festet med wire dykket han under
flodlinjen. Fikset tetningen med smeltet parafin
og gammel seilduk. Ble liggende i tre dager
etterpå i et vrakskjær – feber, hoste, urin mørk
som tjære.
Reglene for arbeidsgiveransettelse ble brutt når
sjefen fra Stavanger kom og så hva som hadde
skjedd. Han ba ikke om papirer. Isteden ga han
ham nøkkelen til kontorhytten – varm, med radio,
seng. Men Mann nektet. Han tok isteden ett par
varme sokker, en kopp te, og dro tilbake til
vraket. Der satte han seg på kisten med far sin
siste blyantspenner. Skrev ingenting. Lyttet til
bølgene mot stål.
Rasoverlevelse viste seg ikke i flukt, men i
hvor lenge man kan holde ut uten å rope. Mann
hadde overlevd far, krig, hungersnøden på gården.
Nå overlevde han anerkjennelsen. Han jobbet seks
uker til – stillegående, bedre enn alle andre.
Så forsvant. Leppe av notatblokk i verkstedet:
«Tilbake til Nesna. Isen holder».
Atmosfærisk trykk holdt seg hele veien hjem.
Snøstorm over Bindal. Båten hans, ei liten jekt
med utvendig motor, kastet seg mot iskanten. Han
forlot den mellom to floer, gikk den siste
strekningen til fots. Da han nådde gården, sto
huset igjen – men taket var sunket, vinduet
splintret. Han tente ild i peisen med gamle
kvister. Satte seg. Ventet på at isen skulle gå
til havs igjen. Det ville ta uker. Måneder. Han
hadde tid.
