Vinteren 1953 forlot Mann den nakne kystgården

på Nesna med ryggsekk og to skinnbunter – arv

fra far, solgt i Namsos for billett til

Trondheim. Han bar seg med som en steinbunne:

tyst, tettsittende, uten å minne om seg.

Etterkrigstidens nybyggerlandskap hadde endret

Norge til et land av sement og ordninger.

Statens byggeprogram presset nye veier nordover,

men bare hvis arbeiderne var registrert, hadde

adresse, kunne dokumentere yrkeserfaring. Mann

manglet alt unntatt hender. Han tok

sigøynerferge til Ørland, skjult under tarpaulin

bak lastebil med slaktekyr.

I Rørvik møtte han havnens nye mekanikkverksted

– svart røykpil mot himmelen, tyske kraner,

amerikansk rørleggerutstyr. Arbeidslederen sa at

de ikke ansette "utenforstående",

spesielt ikke

fra NordHelgeland. Klasseskille viste seg ikke i

klær eller tale, men i hvem som fikk låne

verkstedshus om natta. De med postadresse fikk

tak over hodet. Resten sov i skrogene av vrakta

båter.

Fiskerbondesønn hadde aldri vært i skole etter

syvende. Men han kunne lese tidevann, føle vind

i nakken, reparere motor med kniv og snøre. En

natt da stormen rev løs på kaien, brast

rørledningen til kompressoren. Vannet steg.

Ingen av de utdannede våget seg ned i kanalen –

det var mørkt, kaldt, fylt av glass og rost.

Mann gikk. Med lommelykt bundet til håndleddet

og gummihanske festet med wire dykket han under

flodlinjen. Fikset tetningen med smeltet parafin

og gammel seilduk. Ble liggende i tre dager

etterpå i et vrakskjær – feber, hoste, urin mørk

som tjære.

Reglene for arbeidsgiveransettelse ble brutt når

sjefen fra Stavanger kom og så hva som hadde

skjedd. Han ba ikke om papirer. Isteden ga han

ham nøkkelen til kontorhytten – varm, med radio,

seng. Men Mann nektet. Han tok isteden ett par

varme sokker, en kopp te, og dro tilbake til

vraket. Der satte han seg på kisten med far sin

siste blyantspenner. Skrev ingenting. Lyttet til

bølgene mot stål.

Rasoverlevelse viste seg ikke i flukt, men i

hvor lenge man kan holde ut uten å rope. Mann

hadde overlevd far, krig, hungersnøden på gården.

Nå overlevde han anerkjennelsen. Han jobbet seks

uker til – stillegående, bedre enn alle andre.

Så forsvant. Leppe av notatblokk i verkstedet:

«Tilbake til Nesna. Isen holder».

Atmosfærisk trykk holdt seg hele veien hjem.

Snøstorm over Bindal. Båten hans, ei liten jekt

med utvendig motor, kastet seg mot iskanten. Han

forlot den mellom to floer, gikk den siste

strekningen til fots. Da han nådde gården, sto

huset igjen – men taket var sunket, vinduet

splintret. Han tente ild i peisen med gamle

kvister. Satte seg. Ventet på at isen skulle gå

til havs igjen. Det ville ta uker. Måneder. Han

hadde tid.