Etterkrigstidens byer står nakne for de gamle
reglene. Bygdefolk flykter mot byen, men den nye
verdensordenen har ikke plass for dem. En kvinne
fra fjordområdet, utstøtt fra sin slekt, finner
et jobb som skriver brev til statsministeren.
Hun må skrive om det som aldri skal bli sagt.
Janteloven har blitt et våpen. De som spør for
mye får slås ned. Hun lærer at det finnes en
liste over hvem som skal bli glemt. Denne listen
er skrevet i en boks under en kirke i en by som
ikke eksisterer lenger.
Hun finner boksen under en grav. Det er brev fra
en kvinne som hadde samme navn, skrevet i 1943.
Brevene snur verden. De forteller om en hemmelig
samlingsplass for motstandere, og hvordan de ble
drept fordi de ville bygge noe nytt.
Stortingssvik kommer i form av en riktig sak: en
kvinne blir arrestert for å ha lest en av
brevene. Hennes barn blir sendt til et internat,
og hun blir tatt til fengsel. Men da hun blir
frigjort, er huset hennes ødelagt, og alle som
hadde kjent henne er borte.
Melankolsk vinter setter inn. Hun går tilbake
til fjorden, hvor det er tomt. Hun finner en
gammel botn, og i den ligger en liten bok med et
navn hun ikke kan lese. Når hun ber en eldre
kvinne om hjelp, får hun bare en blikk og en
kopp te.
En kvinne i byen har sett henne. Hun er også fra
fjorden, men har vært i Oslo hele tiden. De
møtes i en bygdebutikk, og de snakker ikke. De
ser hverandre i øynene, og begge vet hva de vil
si.
Når de går hver sin vei, er det ingen som ser
dem. Det er som om de aldri hadde vært der. Det
er som om de aldri hadde funnet hverandre.
Det er en ny dag. Byen er tom. Fjorden er still.
Og i en av de tomme husene, ligger boken igjen.
Den er åpen, og det står ett ord på første side.
Det er et navn. Det er et navn som ikke burde
være der.
