Mannen kommer tilbake til hytta si etter å ha
savnet arbeid på oljeprosjektet. Han har levd
alene i fire år i skogen nord for Eidfjord,
unngår veikontrollene ved å bruke gamle
reinlenderestier, lever av elg og
regjeringskartet over nedlagte kommuner. Hans
verden er stille, men nå – midt i juni – holder
lyset seg fast hele natten. Midnattssolen
presser seg inn gjennom vinduskarmen, uten
skygge, uten hvile.
En røyk fra fjellveggen like ved breelva viser
seg å være eksplosjonsrøyk. Statens geotekniske
team har sprengt for å teste isføtters
stabilitet – oljeraffineriet i Mongstad trenger
sikre transportruter mot nord. Mannen følger
spor til en kluvne isblokk. Der ligger en mann
med øyne åpne, ansikt bevart av kulden, iført
uniform fra krigstjenesten på 1940tallet – men
med et moderne oljeselskapmerke festet på
brystlommen.
Det er forbudt å grave i naturminneområder etter
Lov om Kulturminnene (§3), spesielt ikke når
staten har utlyst at alle funn relatert til
energiprojekter automatisk blir overført til
Norsk Oljeinstitutt. Men mannen river likevel
løs blokken med en bjelle han bruker til å slå
is. Innen tre dager har han gravd frem restene
av to andre lik – kvinner – også de fra
1940årene, men med identiske merker. Ingen
dokumenter. Ingen skuddskader. Bare små hull i
halsen, som fra sondeutstyr.
Han tar prøver til en lokal miljøgruppe i Odda.
De sender dem til Bergen, men mottar bare svar:
"Saken er henlagt av høyere myndighet."
Trykket
begynner. Mobildekningen svikter. En bil med
statlig nummerplater stopper utenfor hytta.
Ingen går ut. De bare venter i seks timer under
solnedgangen som aldri kommer.
Mannen bryter §3 igjen – denne gang ved å sende
bilder direkte til en journalist via gammel
radiofrekvens. Bildene viser merket på likene:
«Prosjekt Isblink», datert 1953. Samme år staten
offisielt startet atomforsøk i Finnmark – men nå
viser kartet at testområdet var her.
Oljeletingen er kun dekking. De graver ikke
etter gass. De søker etter levninger fra en
hemmelig program der kroppene ble brukt til å
teste langtidseffekter av kaldsonduering – på
levende.
Journalisten publiserer. To dager senere brenner
hytta ned. Mannen overlever ved å sove i en
nedgravd lastebil i elveleiet. På bakre veggen
finner han en skrift i sot: «De vet du så.»
Statsadvokaten reiser ikke tiltale. Ingen lik
blir obdusert. Men fem måneder senere stanses
all oljeaktivitet i Hardanger etter ny forskrift
om "midlertidig fredning av historiske felt".
Mannen flytter tilbake – men nå bor han i en
annen hytte, lengre inne. Når solen står lav i
juli, ser han lys langs fjorden. Ikke fra hus.
Fra mennesker som venter. De har samme merke. Og
de vinker ikke.
Det er ikke fred. Det er stillhet før.
Uhyggelig.
