I 1952, etter krigens slutt, hadde Oslo endret
seg. Byen hadde blitt en mengde av røde flagg,
oljepenger og nakne trær som stod nakne i snøen.
I Kjøpmannsgata bodde Ingrid, en kvinne på
fylleårsalderen, som hadde vært skolelærer før
krigsårene. Hun hadde sett mye – og hadde lært å
holde munnen.
Etter en stormnatt, hvor vinden hadde revet
taket fra et gammelt hus ved hjørnet av
Gammelgrinden, oppdaget hun noe. En drage, ikke
av huden eller hår, men av mindet. Den hadde
lagt seg i de nakne treene, som om den hadde
ventet. Dragen var en jente, på tretten år, med
nakne øyne og nakne hender. Hun hadde ikke navn,
bare et nummer: 47. Det var nummeret Ingrid
hadde fått på kroppen da hun ble sendt til
arbeidsleire under okkupasjonen.
Ingrid så hvordan jente47 stirret på henne. Hun
hadde ikke ord, men Ingrid forstod. Jente47
hadde vært der. I samme hus, i samme tid, men i
en annen verden. En verden der kvinner ble tatt,
der barn ble satt i grøftene, og der det ikke
fantes rom for følelser – bare overlevelse.
Draven hadde kommet tilbake, ikke som et minne,
men som et faktum. Og det ville ikke gå.
Ingrid hadde aldri tatt en kvinne med seg hjem.
Men nå hadde hun ingen valg. Hun tok jente47 med
seg, uten at noen sa ett ord. De gikk gjennom
snøen, gjennom byen som hadde glemt dem begge.
På vei hjem, sto de foran et vindu i en bygning
som hadde vært en skole før krigens start.
Ingrid så speilbildet av seg selv, og så
speilbildet av jente47. De hadde likt
ansiktsformen, men det var ingenting annet som
var likt.
Ingrid hadde tatt et valg. Hun hadde tatt et liv,
og hun hadde tatt en historie.
Jente47 hadde blitt en del av hennes verden –
men ikke av den som hadde funnet henne. Den
hadde funnet henne, og den hadde gjort henne til
en drage.
Det var ikke en drap, det var ikke en redning.
Det var en transformasjon.
Og Ingrid hadde ikke lyst til å bli mer enn det
hun hadde vært – men hun hadde ingen annen valg.
Byen hadde endret seg. Og nå hadde hun også.
