Mann hadde født seg i en liten kystbygd ved
Lofoten, der fisket og høstet var livets ånd.
Han hadde vært trålerkaptein siden fartyget hans
ble skiftet ut med en eldre båt, men det var
ikke alene farten som hadde holdt ham i sitt
spor – det var også kjennskapet til de nakne
fjellene og den nakne sanden som hadde formet
ham. Nå sto han midt i et kryssvei: Bygden hadde
mistet sin sjel, mens byen hadde blitt et speil
av fremtidens pengemaskiner.
Etterkrigstid hadde gitt Norge oljen, men også
en ny verdi på jord og hav. Fiskere ble
erstattet av rørledninger, og kysten ble et
grått speil av betong og stål. Bygden hadde
blitt for gammel, men Mann hadde ikke lært å
leve uten den. Hans far hadde dødd i en storm
som hadde revet båten hans i biter, og Mann
hadde svoren å ikke gi opp kampen mot havet –
selv om det nå virket som om havet hadde vunnet.
Setervandring hadde vært en del av hans blod.
Fra før hadde folk flyttet for å finne bedre
jord, men nå var det olja som hadde gjort byen
til et magnet. Mann hadde sett venner bli
trukket bort, og han hadde prøvd å holde seg i
bygden, men hver gang han tok en tursbåt ut, ble
han møtt av båter som hadde blitt omformet til
oljeflyter. Hver gang han så et flagg på et
fartøy, visste han at det ikke var hans flagg
lenger.
Barskheten hadde vært hans skyld. Han hadde
aldri snakket mer enn nødvendig, og han hadde
ikke tatt noen lekser. Men da han kom hjem etter
en flukt til byen, hadde han funnet bygden tom –
bare husvæggene stod igjen, og de hadde ikke
lengre stått for noe. Han hadde stått der, midt
på en øy som hadde blitt glemt, og for første
gang hadde han følt seg nakne som en barn.
Det var da han besluttet å gå. Ikke til byen,
men til det fjell som hadde bodd i hans blod.
Han hadde fått en eldre båt, den samme han hadde
leid av sin far, og han hadde lagt planer for å
dra ut på sitt siste reise – ikke for å finne
olje, men for å finne det som hadde vært tapt.
Det var ikke en flukt, men en retur til det som
hadde vært hans hjem. Og det var ikke barskhet
som hadde gjort ham ta det valget – det var en
fortvilet ønske om å leve i en verden som ikke
hadde glemt hva det hadde vært.
