I 1963, under oljebølgen, oppstod en ny by ved
havet – Sørnes. Byen ble bygget på grunn av
oljeplattformene som stakk opp fra havbunnen som
tårn. Mann, en eldre bygdeoriginal med nakne
hender og øyne som hadde sett for mye, flyttet
hit for å finne sønnen sin, som hadde blitt
sendt til Svalbard på en eksperimenterende
ekspedisjon.
Byen hadde sine egne lover: ingen kunne snakke
om hva som foregikk på plattformene, og alle
måtte gi seg innfor den «oljeloven» – hvis man
ikke hadde jobb, hadde man ingen rett til å bo.
Mann hadde ingen arbeidsgiver, men han hadde en
liste over de som hadde forsvunnet. Han tok seg
gjennom de nakne gatene, der lysene blinket som
fisk i vannet, og spørsmålet var ikke om han
ville finne sønnen, men om han ville leve nok
til det.
Svalbardekspedisjonen hadde vært en feil. De
hadde funnet ingenting, bortsett fra en kvinne i
isen, nakne, med et smil på ansiktet. Hennes
øyne var nakne, som døde. Når Mann så henne,
husket han hvordan han hadde sett samme blikk på
sønnen sin da han hadde forsvunnet. Han hadde
aldri fått noe svar.
Etterkrigstiden hadde gitt folk håp, men også
hemmeligheter. I Sørnes ble det ikke snakket om
hva som skjedde under vannet. Det var bare én
regel: Ingen gikk ned i havet om natten. Men
Mann gjorde det. Han la seg i en båt, med et
gammelt kart og et par svært nakne hender, og
kjørte ut mot det mørke, der vinden virket som å
snakke hans navn.
Under vannet lå det noe. Noe som hadde vært der
før mennesker hadde kommet. Et mysterium som
hadde vært der lenge, og som hadde ventet på ham.
Når han så det, forstod han at sønnen hadde
valgt å bli med det. Ikke fordi han hadde mistet
fornuften – men fordi han hadde funnet noe
større enn seg selv.
Mann vendte tilbake til landet, nakne, men med
en ny forståelse. Han hadde ikke funnet sønnen,
men han hadde funnet seg selv. Og han hadde
funnet en verden som hadde vært der hele tiden,
skjult under isen, venter på å bli oppdaget.
