Efter krigen ble bygda på Lofoten opplevelse av
en forsvunnet tid. Fiskere hadde allerede begynt
å rømme mot byen, men noen hadde blitt igjen. En
kvinne, prestedatter, hadde vært borte i ti år.
Nå kom hun tilbake, med et barn og et
hemmelighet.
Bygda hadde ikke sett noen isbjørn i måneder. Da
den første ble funnet død ved havet, var det
ingen som sa noe. Men nesten umiddelbart etter
kom den andre. Dette var ikke vanlige angrep. De
hadde merket seg kvinner og barn, og de hadde
skilt seg ut fra de andre.
Prestedatteren fikk beskjed om å reise til
fjellene for å få hjelp. Hun tok med seg barnet
og gikk gjennom snøen. I skogen møtte hun en
kvinne som ikke hadde vært der før. Denne
kvinnen visste hva som skjedde, og hun hadde en
trefot som kunne ta dem til en sted som ikke
eksisterte i kartene.
De kom til en plass under jorden, hvor det var
en samling av mennesker som hadde vokst opp i
mørket. Her hadde de lært å lese mellom linjene
i naturen. De hadde også lært å håndtere ting
som ikke skulle være mulig — som at isbjørner
kunne bli skapt, og at mennesker kunne bli gjemt
i fjellene.
Prestedatteren ble tatt inn i kretsen, men hun
hadde ikke lyst til å bli en av dem. Hun ville
vite hva som hadde skjedd med bygda. Hun spørret
om hvem som hadde satt i gang alt dette, og de
fortalte henne at det var en eldre magi, en som
hadde vært der lenge før de hadde lagt navn på
landet.
Det var en regel: ingen kunne gå rett tilbake
til bygda uten å bli sett. Men prestedatteren
hadde en plan. Hun ville bruke barnet som nøkkel.
Barnet hadde en følelse for det som lå under
jorden, og det hadde blitt satt inn i ham fra
fødselen.
Når hun og barnet kom tilbake, hadde bygda
endret seg. De hadde ikke sett isbjørner, men de
hadde sett ting som ikke hadde vært der før —
som kvinner som gikk gjennom veggen i huset, og
som barn som slet seg med en stemme de ikke
kunne høre.
Prestedatteren hadde ikke vært i bygda på ti år.
Nå hadde hun funnet ut hva som hadde holdt henne
unna. Det hadde vært en slags beskyttelse, men
også en fangst. Hun hadde vært borte fordi det
hadde vært farlig å være der. Og nå hadde det
vært tid til å gjøre noe.
I natt ble det skrevet på jorden. Det hadde vært
en liten tegn, men det hadde vært tydelig nok
for de som hadde lært å se. Prestedatteren hadde
valgt å stå imot. Og da solen kom opp, hadde
bygda blitt delt. Noen hadde vært sammen med
henne, og noen hadde vært sammen med det som
hadde vært der før.
