Mann, en eldre kvinne fra Alta, oppdager på en
vinterdag i 1937 at hennes datter har blitt
bortført av en mørk jente i nakne nakne skinn,
med øyne som speil. Hun følger spor av røyk og
snø, der fjellene brister i kropp og ånd. Samisk
sjaman er det eneste som kan lese teikn i
naturen — og det er henne hun må finne.
Oldtid hadde sitt eget lovmessige hjerte:
jaktloven gjaldt ikke for dem som levde i
skyggen av fjell. Men nå hadde en ny orden
kommet, med tyske soldater og norsk politi som
delte stolthet og frykt. Fjordhemmeligheter ble
tatt til retten, men ikke alle ville gi seg.
Mann hadde sett kvinner brennes for å holde munn
om fortiden — og hun ville ikke bli en av dem.
Fjordhemmeligheter var ikke bare historie; de
var levende, i form av elver som sang og trær
som husket. En ganske gammel kvinne hadde lagt
ned sin sjamanske staf for å leve i stillhet —
men nå ble den funnet i en høye fyr i fjellene,
sammen med en jente som hadde blitt liggende i
snøen i ti år. Arvestrid hadde begynt da kvinnen
først hadde blitt gift med en kvinne fra en
annen klans, og barnet hadde vært en
fordomsbyggelse.
Nostalgisk følelse lå i luften når Mann så på de
nakne kvinner som hadde holdt sammen samiske
familier under krigen. De hadde aldri snakket om
krig eller seier — bare om hvordan man overlevde.
Nå skulle hun lære jente å leve, ikke bare å
minne.
Samisk sjaman hadde blitt tvunget til å forlate
sine tradisjoner for å leve i en verden som ikke
aksepterte hennes magi. Men i en natt, da
fjellene sto nakne og nakne, la hun stafen på
jorda og sa et ord som hadde ikke blitt sagt i
hundre år. Jente vaknet, og snøen smeltet.
Arvestrid hadde ikke vært om å gjøre med blod
eller krig — det hadde vært om å gi seg tilbake
til det som hadde vært forbudt. Og i denne
natten, da solen gikk opp over fjorden, hadde
Mann funnet sitt hjem — ikke i et hus, men i en
kvinne som hadde vært borte i tolv år, og som
hadde vært henne hele tiden.
