Fjordens bredder hadde alltid vært stille, men
det var ikke bare vindens røst som hadde endret
seg. En eldre kvinne i bygda hadde funnet en
stein med runes som ikke kunne høres, men som
kunne bli lest i drømmen. Når hun slet den,
begynte jorden å briste under bygda, og de som
hadde sovet i går begynte å våke i morgen.
Småbrukeren hadde aldri trodd på magi, men da
han så hvordan søsteren sin ble borte midt i
natten, uten å si farvel, tok han et barn og
gikk mot fjellene. Han hadde ingen plan, bare en
følelse av at det som hadde skjedd, skulle
fortsette.
I dalen hadde en eldre mann, som hadde vært
bortferdiget i krigen, startet å bygge en ny
huskjerne. Han hadde sett samene komme og gå, og
hadde lært å tenke uten ord. Nå, da jorden
begynte å slite, tok han småbrukeren med seg til
en plass der tiden ikke hadde spist opp alt.
De fikk ikke snakke om hva som hadde skjedde,
men de hadde fått en regel: hvis de sa navnet på
den som hadde forsvunnet, ville de også bli
slukt av fjorden. Det var en kostnad, og den ble
betalt hver gang noen prøvde å finne veien
tilbake.
Når småbrukeren endelig så søsteren sin igjen,
hadde hun blitt eldre enn ham. Hun hadde ikke
husket hva som hadde skjedd, men hun hadde
husket å vente. Han valgte å ta henne med
tilbake, selv om han visste at det ville betale
en pris.
Bygda hadde blitt delt i to: den som hadde vært
i går, og den som hadde vært i morgen.
Småbrukeren hadde ikke lenger noe å si om hva
som hadde skjedd, men han hadde funnet en sted
hvor han kunne leve uten å miste seg selv.
Det hadde vært en fluktrute, men den hadde ikke
ledet til frihet. Den hadde bare ledet til et
sted hvor tiden hadde blitt litt annerledes.
