I 1937, da Norge var under mellomkrigsspenning
og nasjonal identitet hadde blitt et spørsmål,
ble den unge Mann fra Stavanger sendt ut for å
finne en mistet hval. Skipet hadde sunket ved en
misteriøs øyeblikk, og fiskere hadde sett skjær
av nakne kvinner på vannet før det forsvant.
Mann hadde vært opplært i jantelovens regler,
men hans far hadde vært en skeptiker, og dette
hadde satt seg som et skjult motstand mot
samfunnets normer.
Den første uken ble han møtt av tøffhet fra
byens eldre beboere, som hadde glemt hvordan man
snakket med unge menn uten god bakgrunn. Han ble
tvunget til å leve i en båt uten elektrisitet,
der fiskene hadde blitt døde av en ukjent sykdom.
Det var ikke bare hunger som presset ham — det
var også en stille frykt for hva som ventet
under vannet.
Da han fant en gammel kvinne som hadde levde i
skogen siden 1914, la hun frem et håndskrevet
brev fra en skipper som hadde sett en hval med
menneskehender. Hennes ord ble snart brukt som
bevis for at troll hadde kommet tilbake, og det
førte til at byen ble splittet. En gruppe ønsket
å slå ned myten med våpen, mens andre ville
forsøke å forhandle med trollene. Mann ble
plassert i midten, som både forbundet og misført.
En natt, under en storm som hadde blitt kalt
«Hvalens Øye», gikk han ut på havet med en jente
som hadde vært bortkommet fra sin familie. De
fandt en underveksel av skipet, og inni den lå
en skatt — ikke gull, men dokumenter som viste
at en gruppemennesker hadde forsøkt å ta
kontroll over norsk sjøfart ved å bruke
trollmakt. Denne oppdagelsen gjorde at byen
måtte stå opp for sine egne skyld, og Mann ble
ikke lenger en opprører, men en symbol på en ny
rettferdighet.
Når stormen avsluttet, hadde de to gått tilbake
til landet, men byen hadde aldri vært den samme
igjen. Troll hadde ikke forsvunnet, men de hadde
fått et navn — og en historie.
