I 1938, da Norge enda ikke hadde vært okkupert,

var byen Trondheim en sammensmeltning av eldre

tradisjoner og moderne idealer. Mann, en eldre

kvinne med bakgrunn fra Samifolket, hadde

flyttet til byen for å finne sin sønn, som hadde

blitt tatt i fangene av politiske strømninger.

Hun bodde i en gammel kirkebygning som hadde

vært omformet til et møteleketøy for de mest

radikale ideologiene.

Midnattssolens lys hadde alltid vært en symbol

på fremtiden for henne, men nå hadde det blitt

et minne om hva som hadde gått tapt.

Prestedatteren, en ung kvinne fra en fattig

familie, hadde blitt utnevnt til å følge etter

henne, men hadde ikke visst hvorfor. Hun hadde

vært oppdraget i kirken, men hadde aldri sett

noen som Mann før.

En kveld, mens hun gikk gjennom byens gamle

veier, ble hun plutselig hevet opp av en gruppe

menn i uniformer – ikke tyske, men norske, med

flagg som hadde vært forbudt i mange år. De

hadde hørt om hennes forbindelse til Mann og

hadde sendt henne til en spesialnorsk

institusjon. Der, i et isolert hus ved fjellene,

skulle hun lære å leve uten identitet, uten navn,

bare som en del av et større system.

Plattformulykke kom snart. En jernbanebro, som

hadde vært bygget for å bære både passasjerer og

ideer, kollapset under en storm. Det var ingen

alarmer, ingen nødsignaler – det hadde vært

planlagt. Mann hadde vært den eneste som hadde

visst at broen ville fall, og hun hadde prøvd å

varsle. Men det hadde vært for sent.

Innesluttet i det som hadde vært en religiøs

celle, hadde Mann lagt ned sitt liv for å

beskytte prestedatteren. Hun hadde skjult henne

i en klosterhule, der de hadde funnet gamle

skrifter – ikke kristne, men samiske, skrevet på

en språk som hadde vært forbudt i nærmere hundre

år.

Det var her at prestedatteren hadde begynt å

forstå hva Midnattssolens lyd egentlig hadde

betytt: ikke fremtiden, men minnet. Og det var

her at hun hadde funnet en metode for å gi

landet tilbake til seg selv – ved å vise at det

hadde alltid vært mer enn én historie.

Mann hadde dødd, men hendelsen hadde ikke blitt

glemt. Den hadde blitt et symbol på hvordan

Norge hadde vært i en stilling mellom krigerne

og framtiden. Og prestedatteren hadde blitt noe

annet enn bare en kvinne – hun hadde blitt en

bærer av en historie som ikke kunne bli slettet.