I 1938, da Norge enda ikke hadde vært okkupert,
var byen Trondheim en sammensmeltning av eldre
tradisjoner og moderne idealer. Mann, en eldre
kvinne med bakgrunn fra Samifolket, hadde
flyttet til byen for å finne sin sønn, som hadde
blitt tatt i fangene av politiske strømninger.
Hun bodde i en gammel kirkebygning som hadde
vært omformet til et møteleketøy for de mest
radikale ideologiene.
Midnattssolens lys hadde alltid vært en symbol
på fremtiden for henne, men nå hadde det blitt
et minne om hva som hadde gått tapt.
Prestedatteren, en ung kvinne fra en fattig
familie, hadde blitt utnevnt til å følge etter
henne, men hadde ikke visst hvorfor. Hun hadde
vært oppdraget i kirken, men hadde aldri sett
noen som Mann før.
En kveld, mens hun gikk gjennom byens gamle
veier, ble hun plutselig hevet opp av en gruppe
menn i uniformer – ikke tyske, men norske, med
flagg som hadde vært forbudt i mange år. De
hadde hørt om hennes forbindelse til Mann og
hadde sendt henne til en spesialnorsk
institusjon. Der, i et isolert hus ved fjellene,
skulle hun lære å leve uten identitet, uten navn,
bare som en del av et større system.
Plattformulykke kom snart. En jernbanebro, som
hadde vært bygget for å bære både passasjerer og
ideer, kollapset under en storm. Det var ingen
alarmer, ingen nødsignaler – det hadde vært
planlagt. Mann hadde vært den eneste som hadde
visst at broen ville fall, og hun hadde prøvd å
varsle. Men det hadde vært for sent.
Innesluttet i det som hadde vært en religiøs
celle, hadde Mann lagt ned sitt liv for å
beskytte prestedatteren. Hun hadde skjult henne
i en klosterhule, der de hadde funnet gamle
skrifter – ikke kristne, men samiske, skrevet på
en språk som hadde vært forbudt i nærmere hundre
år.
Det var her at prestedatteren hadde begynt å
forstå hva Midnattssolens lyd egentlig hadde
betytt: ikke fremtiden, men minnet. Og det var
her at hun hadde funnet en metode for å gi
landet tilbake til seg selv – ved å vise at det
hadde alltid vært mer enn én historie.
Mann hadde dødd, men hendelsen hadde ikke blitt
glemt. Den hadde blitt et symbol på hvordan
Norge hadde vært i en stilling mellom krigerne
og framtiden. Og prestedatteren hadde blitt noe
annet enn bare en kvinne – hun hadde blitt en
bærer av en historie som ikke kunne bli slettet.


