I 1938, under mellomkrigstiden, hadde Norge
blitt en øy av spenning. Statsmaktens kontroll
over nordlige regioner hadde blitt svekket av en
hemmelig sammenslutning av lokale stammeledere
og samiske guider. De hadde funnet et gammelt
runestav, gravlagt i en fjellhule, som ga dem
evnen til å kommunisere med naturen – en gave
som gjorde dem uoversiktlig for statsmaktens
overvåking.
Mann, en ungmann fra Tromsø, hadde vært på flukt
siden han hadde hjulpet sin eldre bror, Lars,
til å flykte fra en politisk fangenskap. Hans
reise hadde ført ham gjennom skog og is, der han
hadde blitt tatt inn i den hemmelige
sammenslutningen. Han hadde lært å lese runene,
og det hadde gitt ham innsikt i hvordan man
kunne manipulere vinterstormer til å bli bremser
for militær eskorte.
Den politiske spenningen hadde nå nådd et
høydepunkt da en gruppe tyske spioner hadde
oppdaget at runestaven eksisterte. De hadde
sendt en eskorte for å ta den, og Mann hadde
fått oppdrag om å forhindre dem. Hans oppgave
var å lede en gruppe samiske guider gjennom et
forbudt område i Lofoten, hvor runestaven lå
skjult.
Rasoverlevelsen hadde allerede begynt. En av
samiske guider hadde vendt seg mot Mann,
mistenkt for å ha levert opp informasjon om
deres planer. Det hadde først vært et visst
misforståelse, men snart hadde det blitt en
blodig konflikt. Mann hadde målt seg med sin
egen gruppe, og det hadde kostet ham to liv –
inkludert den av en jente som hadde vært hans
beste venn.
Råheten hadde vært i luften. Mann hadde ikke
latt seg gripe av følelser. Han hadde fulgt
reglene: ingen dialog, ingen fornemmelser. Han
hadde bare handlet. Da han kom frem til
runestaven, hadde han funnet at den hadde blitt
brukt til å sende en falsk signal til staten,
som hadde ført dem til en feil posisjon.
Det hadde vært en drapsskygge over hele Norge,
men Mann hadde slått den ned. Han hadde lagt
runestaven tilbake i fjellhulen, og den hadde
forsvunnet i mørket. Hans bror hadde blitt
frigjort, men ikke uten priser. Mann hadde tapt
alt – familie, venner, tillit.
Norge hadde ikke forandret seg, men det hadde
aldri vært så nær en revolusjon.
