Manns bruk av fiskerfartøy blir plutselig
forbudt uten tillatelse fra kommunal komité —
ikke basert på lovgivning, men på at det nye
oljeboomsystemet har skiftet hvordan alle
beveger seg i landet. Fiskegrupper blir tatt ut
av sirkulasjonen, erstattet av flytende pumper
og statlige ruter. Han må velge: bli usynlig
eller stå igjen med ett sjømørke som ingen kan
forklare.
Etter krigen ble det ingen jernbånd mellom
landsbyer. Istedenfor ble det et nettverk av
kontrollplasser langs kysten, grunnlagt på den
nye oljeinfrastrukturen. Hver lokal kommune får
én offentlig radiofrekvens. Ingen privat
kommunikasjon. Ingen telefoner. Bare en
sendekontakttavle i hvert bygge.
Han får en pakke med kraftige trukker — ikke
fisk, men stein, vann og et treningsdokument fra
1942. På baksiden står det: "Troll og huldra
deler ikke navn." Ingenting annet. Men han
husker at moren nevnte en gammel sang fra Rana,
som bare to mennesker kunne synge.
Han går til de gamle kalksteinhugget ved
Skogsfjord. Klokka 03:17 snakker han med
ingenting. Men stemmen i hodet sier: "Du vet
hvor du skal gå." Han går inn i tunnelen.
Innenfor er det et rom med sittende menn i
svarte klær, ingen ansiktsgjenkjenning. De
knuser en klump is i en boks. Fra bunnen stiger
det opp et sveip av fukt og metall.
Det er et hemmelig selskap. Ikke politisk. Ikke
militært. Men de vet hvilken tid hver kvinne
døde i, hvilken dag hver gutt reiste fra
landsbyen. De har kart over alt som har blitt
slettet. Fiskeri, kirke, skole. Alles historie
er lagret i et nattland under havets overflate.
Han får spørsmålet: "Vil du ha hjelp, eller vil
du bli borte?" Han svarer ikke. Men når han går
ut, er det ingen mer sving i blikket hans.
På vei hjem tar han et bilde av fjorden. Det
viser ikke havet. Bare et hull i skyen. En
huldra har siddet der hele natten.
I det samme begynner det å sne. Ikke over land.
Over hav. Og ingen har sett det før.
Innesluttet – ikke av folk. Av tiden.
