Havbølgen stiger med 37 prosent siden 2042 — den
nye fysikken er ikke merkelig, men en avslutning
på et århundre av fiskekrig. Både skog og sjø
ble tatt av staten. Sjømannsliv er nå registrert,
målt, kalkulert. En hver aktivitet under vann
går gjennom sentralt system: hjerteslag, pust,
bevegelse. Ingen kan komme ut uten godkjenning.
Kvinne sitt navn står ikke i arkivet. Hun har
fjernet seg fra registeret i 1982, da hun tok av
hovedstaden og drog til ein spredt kystby i
NordNorge. Hun jobber som journalist, men sender
ikke artikler. Hun skriver i et notatbok med
håndskrift. Hver side er rørt av saltsyre fra
vinduene.
I november får hun et brev. Ingenting skrevet,
bare et malte symbolet: en orm som omfavner en
bølge. Brevene kommer hver gang stormen slår ned.
I det siste ligger det en bilde fra 1957 — en
gammel fiskebåt, dødt av gass. Den samme båten
som ble funnet ved Gjesfjorden. Det var ingen
overskridelse. Bare én mann levde. Han fortalte
ingenting.
Det er det hun etterlyser. Ikke svar. Ikke
visdom. Bare at det var virkelig.
På natt 14. desember, når lyset går ut over hele
nordkysten, går hun ut i mørket. Hun tar med seg
en klump fiskeskinn, en kniv, og den gamle båten
sin fiskekniv. Havet er vått av fryse.
Kjemikalier fra de nye skipene triller i vannet,
men de flyter ikke. De dør før de når bunnen.
Når hun reiser mot Gjesfjorden, viser nettverket
at hun ikke eksisterer. Vannet er oppdelt i
grupper: høye konsentrasjoner av metall, lav
temperatur, dypt trykk. Hun kjører under. Riktig
skall. Ingen advarsel.
Et sted under tre meter, ser hun det. En form
som like før var en arm. Men ikke menneske. Et
legeme med flagermønstring, med øyner av is. Det
holder seg fast i bunnen. Det skyver seg
langsomt mot henne. Ikke angrep. Ikke forsvar.
Bare at det vet.
Hun stopper. Skriver ikke. Spiser ikke. Tar av
seg jakka. Legger den på bunnen. Den smelter inn
i korallen.
Når hun snur, er alt borte. Ingen signal. Ingen
data. Ingen rekkevidde. Bare et stille blått i
øynene.
Morgenen etter finner man to ting: en sko av
kystsandal, og et notatbok med to sider. På
sidene står bare ett ord: Jeg var der.
Ingen andre dokumenter. Ingen bilder. Ingen spor.
Men hver dag fra og med 15. desember, står det
en ny fiskebåt ved kaien. Ingen beskjeder. Ingen
brukere. Bare at den står der. Og at den følger
vinden.
