Mann hadde vært fjellguide i tjue år, men det
var første gang han følte seg fremmed i sine
egne fjell. Klimaendringene hadde gjort isen
uforutsigelig – den smeltet på dagtid, snøfalt
på natt. Han ble henvendt av et amatørteam som
hadde tatt en skikking til nord for Svalbard, og
de hadde mistet kontakt. Mann tok med seg to
eskorte, en eldre kvinne med erfaring fra
grønlandsk ishundehund og en ung kvinne som
hadde vokst opp i iskapsler. De tok den eldste
ruten, den som hadde vært brukt av sjømennesker
før oljen kom.
I løpet av tre dager hadde isen under dem begynt
å bryte seg løs. Det første tegnet var en sving
i lufttrykket – som om det hadde blitt tyngre.
De så hvordan en isflate nakne falt ned i havet
uten en lyd, bare en glatthet. Mann hadde lært
at isen ikke kunne bli forventet, men dette var
noe annet. Han hadde sett isbrytninger før, men
aldri så hurtige.
Det var på kvelden den andre dagen at de fikk
øye på skikkingen. Den lå fast i en isflate som
hadde blitt splittet i to. En kvinne hadde holdt
seg ved et stolpedrift, men resten hadde
forsvunnet. Isen hadde spist seg opp under dem.
Mann gikk ut på isen for å redde henne, men det
var ikke isen som hadde blitt farlig – det var
vinden. Den hadde begynt å bære med seg
ispartikler som skar inn i hud og øyne.
Han måtte beslutte seg for å ta kvinnerne med
eller la dem være. Han valgte å ta dem. I løpet
av fire timer hadde de klart å nå land, men ikke
uten tap. Den unge kvinnens hånd hadde blitt
fryset fast i isen – hun måtte slippes. Mann
hadde sett det skje før, men aldri hadde han
følt seg så tom.
Når de kom tilbake, hadde isen allerede begynt å
heve seg opp over de gamle ruten. De hadde vært
der for å lede, men nå hadde naturen endret
reglene. Fjellene hadde aldri vært så nakne.
Mann kjente seg som en fremmed i et land han
hadde kjent hele livet.
