I 1937, i et samisk fjellbygg i Troms, blir Inga
Sámi, en kvinne med stammebånd til de eldre
jegerne, tvunget til å leve i skuggen av sin far,
en tidlig nasjonalist som har gitt opp
tradisjonen for å følge norsk stat. Hennes bror,
Arne, har blitt påvirket av tyske ideologier og
begynner å se samene som en trussel mot
fremtiden.
Når vinteren kommer, blir det nakne felter og is
nakne hjertene. Inga oppdager at Arne har begynt
å tegne mystiske symboler på hyttens vegger –
tegn som ikke finnes i samisk fortelling, men i
eldre nordiske runer. Han snakker om "
mørketid"
som en periode der mennesker mister sin sjel, og
han tror Inga er den som skal lede dem ut.
Ingen i bygda vil snakke om det. Janteloven gjør
at ingen stiller spørsmål. Men Inga vet at det
er en regel: hvis du ser skikkelser i mørket, må
du ikke bli alene. En natt, da snøen ligger tykt,
går hun ut for å sjekke hestene. Hun blir fanget
i en ishule, der en gammel kvinne, hennes
morbestemor, ventet henne. Den gamle hadde holdt
seg levende ved å huske alle samiske historier,
og hun visste hva Arne hadde blitt infisert med
– en forkjærlighet til dødssymboler fra en
tidsalder før kristningen.
Regelen ble brutt da Arne tok hennes stafett –
og ga henne en runesverd, en arv fra kvinner som
hadde holdt samene sammen under krige. Inga må
nå beslutte seg: skal hun gi seg over til
mørketidens logikk, eller bruk sverdet for å
bryte den? Med snøen som dødsvarsel og familien
som splittes, velger hun å bruke sverdet. Når
det treffer Arne, smelter isen rundt dem, og det
er første gang på mange år at lyset kommer
tilbake til fjellbygga.
Det er ikke en seier. Det er en omskaping. Og
Inga blir en kvinne som ikke bare lever i mørket
– hun blir en kvinne som setter lyset i det.
