Kautokeino, vinter 1943. Isen på fjellvannene
smelter uklokkevis – ti dager for tidlig. Mannen,
Iver Nilsa, noterer det i skinnbundet loggbok:
ingen snø etter nyttår, beitegraset tørt,
reinlengdene vandrer feil veg. Verden fungerer
ikke lenger som den skal. Hverdagsrealismen slår
til: melkeflua mangler, kvinnedokken faller
sammen av mugg, radioen knitrer uten nyheter.
Tiden er gått i oppløsning.
Han tar hunden og slede. Må ned til kysten.
Reinen svikter, butikken i Kárášjohka har stengt
siden tyskerne tok kontroll over transport. Bare
Lofotfiske gir nok torsk til å bytte seg til mat,
tøy, medisin. Men ruten følger ikke veier. Han
kjører over isdekte innsjøer, unngår jernbanen
til Kirkenes, der arbeiderne blir skutt ved
flukt. Militærsonen strekker seg lenger enn
kartet viser.
Ved Anárjohka ser han sporene: ski, kameler,
brændstoffer. Tyskerne tester motorski i
villmarka. De har brutt selve loven om stillhet
– ingen skal kjøre motor nord for polarsirkelen
om vinteren. Regelen var klar: støy skremmer
rein, ødelegger jakten. Nå er den borte.
Samfunnet er revet opp.
Hun lever fortsatt i teltet ved elva. Ikke på
statens kollektiv. Hun er Reindriftsame, og
nekter å flytte. Gir ham tørket flesk, viser
hvor tyskerne har lagt ut miner langs gamel
handelssti. Hun sier ikke hva hun så i fjor –
bare peker mot nord. Derfor går han syd.
Stormen kommer fra Atlanterhavet. Ikke fra øst
som normalt. Klimaet har skiftet. Han mister
retningen. Sledehunden dør av kulden ved
Storsjøen. Han graver en hule i snøen, sover med
døde dyret inntil seg. Drømmer om tiden da alle
hadde nok, da fisken kom, da snøen lå.
Nærmere Lofoten: trekkfuglene flyr feil årstid.
Laksen prøver å gå opp elva i februar. Naturen
lyder ikke lenger. Han når bua ved Å i Lofoten.
Fiskebåtene ligger allerede ute. Men havet er
stengt. Tyskerne krever lisens. Uten papper –
skyting. Han skjuler seg i skjærene. Ser hvordan
lokalene fisker nattestid, med døv motor, uten
lys.
Han setter garn likevel. Fanger tolv torsk. For
mye til å være uskyldig. En båt nærmer seg –
ikke tysk, ikke norsk. Mannen ombord kjenner han:
sønnen fra Nesseby, forsvunnet i 1941. Nå bærer
han uniform, men smiler ikke. De bytter: fisk
mot drivstoff, drivstoff mot svar. Ingenting
sies. Men alt er sagt.
Tilbake: han brenner loggboken. Skriver ny
versjon for myndighetene – «normal vinter». Gjør
det for at familien skal få rasjon. Men sender
en ekstra kopi til svensk grensepost. Det er
ikke motstand i ord. Det er hverdagsmotstand.
Snøen faller igjen. For sent for rein. Men godt
nok for mennesker. Han står på tørr mark utenfor
teltet. Ingen snø til jul. Verden har endret seg.
Og han har overlevd den nye.
