Oslo 1938. Forskere fra Universitetet mottar en
anonym pakke med bilder av et forsvunnet bygg på
Finnmarksvidda. Bildene viser bygningen som den
var før 1914, men med teknologier som ikke
eksisterer i dette tiden. En gruppe studenter
går til stedet for å undersøke.
De finner bygningen intakt, men ingen mennesker.
Inne i rommet er det en apparat som virker som
en radio, men sender signaler til en ukjent
frekvens. En kvinne i bygningen oppdager at
apparatet kan kommunisere med ting som bør være
døde – en huldra, en troll. De forsøker å
dechifre meldingene, men hvert svar bringer nye
spørsmål.
En av forskerne, en kvinne fra Samisk bakgrunn,
starter en søk etter eldre skrifter om området.
Hun finner en gammel fortelling om en
«trollmester» som kunne ta kontroll over naturen,
men ble avslørt og dømt. Mønsteret i signalene
matcher teksten. Forskerne begynner å mistenke
at bygningen er en slags kryptert base for en
kvinne som har vært borte i ti år.
I en natt uten måne, dekker en av forskerne et
møte mellom bygningen og en gruppering av lokal
befolkning. De taler om en «bryting» – en
forandring i hvordan landsbyen fungerer.
Bygningen er ikke bare en maskin, men en del av
en større mekanisme som endrer samfunnet. Den
gjør folk mer følsomme for naturkrefter, men
også mer tilbøyelige til å frykte det de ikke
forstår.
Forskerne beslutter seg for å stoppe systemet.
De lager en modulator basert på gamle teorier om
huldras magi. Under testingen, reagerer
bygningen. En kvinne kommer ut av bygningen –
den samiske kvinne, nå eldre, men levende. Hun
sier at hun har vært i kontakt med noe som «ikke
skal være».
Bygningen brytes ned. Folk i området opplever en
snøfall som ikke skal være mulig i denne tiden.
De får en følelse av at noe har forsvunnet – en
del av deres forståelse av verden. Forskerne
returnerer til Oslo, men de vet at de ikke har
løst alt. Noe har blitt endret.
Det er ikke en slutt, men en forandring som ikke
kan vendes tilbake.
