I 1963, under oljebølgen, blir en kvinne fra
bygda i Sunnmøre bortført fra sin egen dør. Det
er ikke første gang hun har sett livet i
fjordene endre seg – men dette er første gang
hun blir en del av det. Etterspørselen etter
olje har tatt kontroll over stedet, og gamle
husholdninger er erstattet med røde
arbeiderboliger.
Hun finner en gammel kartbok i skapet til sin
moren, som viser veien ned til den forsvunne
flodbekken ved Lærdal. Der har de siste ti årene
funnet tre lik, alle kvinner, alle med hånden
festeret til en jernring på brystet. Denne
ringen, oppdaget av en samisk jente i 1957,
hadde vært et symbol på frigjøring – men her
brukes den til å låse kvinner inn i en
heltehistorie de aldri skal leve.
I en av de nakne klyftene, der snøen ikke
smelter før juni, finner hun en levende kvinne.
Denne er blitt hevdet til å være en drapsmorder,
men også en jente som ble sendt bort fordi hun
hadde øynene til mora. Nå er hun født til å være
en ny kvinne – eller et speil av dem alle.
Hun følger henne gjennom de eldste veiene, hvor
fjordens vann speiler både himmel og helvete. En
lokal kvinne, eldre enn henne, holder på å grave
opp en skatt – ikke gull, men ord: brev fra
kvinner som ble borte i krigen, fra kvinner som
mistet barna sine, fra kvinner som aldrig fikk
si ja til noe annet enn tystnad.
Den neste kvelden, da sola går ned bak Fjærland,
skjer det. Drapsmorderen, som hadde blitt hevdet
til å være en kvinne fra Oslo, er ikke kvinne –
hun er en mann, som har spilt rollen for å gi
kvinnefolk et ansvar de ikke hadde. Han blir
fanget i en bryggestolpe, og han sier bare ett
ord: «Janteloven».
Når politiet kommer, er det ingen som ønsker å
si noe om hva som har skjedd. Kvinnen fra bygda
blir tatt tilbake til sin egen dør, men nå har
hun et kort – et kort med navnet til den nakne
drapsmorderen. Og i hendene har hun en skarp,
grå sten fra fjorden, som har holdt tyst så
lenge.
