I 1953, da oljen begynte å flyte i Nordsjøen,
vendte Marta Lunde tilbake til det lille
skolestedet i SørFinnmark hvor hun hadde vokst
opp. Bygda hadde forandret seg – stålrør hadde
erstattet trosser, og kvinnefrigjøringen hadde
sittet fast i de nakne hundreårsfjellene. Men
det var ikke bygda som hadde forandret seg mest.
Hun hadde blitt lærerinne i Oslo, men et brev
fra brorhennes datter hadde fått henne til å
reise. Bortenfor asfaltveiene lå det gamle huset,
belagt med snø hele året, der trollhevnen hadde
vært gravlagt under en båt på isen. Det var der
hun hadde sett det første tegnet: en nakne jente,
frosset i isen, med øynene like blå som havet
ved storm.
Det var ikke bare historien som hadde endret seg.
Den arktiske overlevelsen hadde blitt en annen
kamp – ikke lengre mot nattens mørke, men mot
det som hadde blitt hevdet av folk i brygga og
kirken. Trollhevnen hadde vært et samarbeid
mellom kvinner og naturen, men nå hadde den
blitt forvridd til en form for magi som kunne ta
livet av de som gikk feil vei.
Marta fant dokumentasjon i eldre kart, og i ett
av dem så hun en rute som ikke hadde vært der
før – en isbåt som hadde ført mennesker gjennom
fjellene i 1897. Den hadde ikke kommet tilbake.
Etter to uker i bygda, ble hun overtalt til å gå
med på en jakt etter en mistenkt jente som hadde
forsvunnet i skogen. I stedet for å finne jente,
sto hun overfor en kvinne i svart frakke, som
holdt en båt av is i hendene. Kvinnen hadde
øynene til den nakne jente i isen.
Denne kvinnen hadde blitt trollhevnen. Hun hadde
vært en kvinne som hadde forsøkt å beskytte
bygda, men hadde mistet kontrollen over hva hun
hadde opprettet.
Marta hadde ingen magi, men hun hadde kunnskap.
Hun hadde lært om Janteloven, om hvordan kvinner
hadde vært trykket ned i alle tider, og hun
visste at trollhevnen hadde blitt misbrukt som
et verktøy for å holde kvinner i knekka.
Hun valgte å brenne båten. Snøen hadde vært tørr
i tre måneder, og i én natt ble det nakne jente
i isen løs. Det var ikke en triumf, men en
avgjørelse – trollhevnen hadde blitt slukket,
men ikke fordi den hadde vært ond. Den hadde
vært en kamp, og kampen hadde blitt vunnet på et
annet måte.
Bygda ble stille. Marta forsvant ikke. Hun tok
jobben i skolen, og det var der hun levde resten
av sitt liv – i skyggen av fjellene, med snø i
ørene og en historie som aldri ble fortalt.
