Det var på en fjerdingstid i 2087 at sjøen
begynte å forandre seg. I Færder, en by ved
Lofoten, hadde vannet tatt tilbake landet det
hadde gitt. Bygninger stod nakne, nakne som
knokler etter et menneske som hadde blitt spist
opp. Kvinne nummer 347, kjent som Ingrid, hadde
vært sykepleier i et nedlagt sjukehus før den
store floden kom. Hun hadde sett hvordan kvinner
ble født, levde og døde – men aldri hadde hun
møtt en som holdt så mye av det gamle som hun.
Ingrid hadde funnet henne i en leilighet med
nakne vegger og nakne vinduer. Kvinnen hadde
ikke navn, bare et håndskrevet papir: «Hanne.»
Hun hadde vært sykepleier selv, før krigens
minne hadde tatt over. Nå var hun blind, men
husket hver detalj av de siste månedene i
krigsminnet. Hun hadde vært med på å bære barn
fra skuddene, og hadde holdt dem i armene mens
de døde.
I fjellene utenfor Færder hadde en gruppe menn
brukt gamle kystkulturmetoder for å overleve. De
hadde laget båter av trær fra bjørnene som hadde
blitt forsvunnet. Men Ingrid hadde sett hvordan
de hadde dratt hennes tidligere kollega, en
kvinne med samisk blod, ned i sjøen fordi hun
hadde snakket for mye. Det hadde vært en regel:
ingen snakker. Ingen mindes.
Ingrid hadde prøvd å få Hanne til å gå, men
kvinnen hadde holdt fast. «Jeg er ikke lenger
her», hadde hun hvisket, men Ingrid hadde ikke
hørt det. Hanne hadde blitt en del av
krigsminnet, og krigsminnet ville ikke slippe
henne.
Natten før stormen hadde Ingrid tatt Hanne til
båten. De hadde forsøkt å ta tak i den gamle
kystkulturens vei, men vinden hadde vært for
sterkt. Den hadde slått dem tilbake mot stranden.
Da hadde Ingrid forstått: dette var ikke en kyst
som kunne beskytte noen. Det var en kyst som
hadde glemt hvordan man levde.
Da stormen kom, hadde Ingrid valgt å la Hanne
være. Hun hadde klart å ta seg til båten, men
hadde ikke hørt Hanne skrike. Den
klaustrofobiske stillheten hadde blitt en del av
henne.
Stormen hadde tatt alt. Og Ingrid hadde blitt
alene.
Kystkulturen hadde tatt et slag, og Ingrid hadde
blitt sin egen minne.
