I 2047 hadde midnattssolen forandret jordens
rotasjon. Solen holdt seg over horisonten i fire
måneder, først i nord, så i sør. Dette endret
hvordan planter vokste, hvordan dyr levde, og
hvordan mennesker tenkte. Mennesker ble mer
introverte, sykdommer ble vanskeligere å kurere,
og det oppsto en ny form for psykologisk
isolasjon som kalles "solstans".
Kvinnen, Ingrid Løkke, hadde vært en av de
første som forsvant i dette nye samfunnet. Hun
var en geolog, en av de få som hadde forstått at
solstansen ville føre til klimaforandringer.
Hennes siste registrerte posisjon var en liten
hytte ved fjelltoppen på Nordkapp. Ingen hadde
sett henne siden den dagen.
En enslig etterforsker, Lars Hagen, hadde blitt
sendt ut for å finne henne. Han hadde vært lege
før krisen, men hadde mistet sin familie i en
solstansrelatert sykdom. Hans arbeid hadde blitt
å dokumentere hva som hadde skjedd med de som
hadde forsvunnet. Hans siste rapport hadde blitt
slettet fra arkivene, og han hadde blitt isolert
fra alle kontakt.
Lars kom til Nordkapp under en av de sjeldne
nattene da solen gikk ned. Han hadde med seg
eldre kart, satellittbilder og en håndholdt
termometer. I hytten fant han Ingrids notater –
skrevet i en kode hun hadde utviklet basert på
stjerner og jordas magnetfelt. De fortalte om en
underjordisk strøm av varme som hadde begynt å
flyte frem fra Jordens indre. Den hadde påbegynt
å smelte isen langs kysten og hadde skapt et
stort havområde utenfor kontinentet.
Han hadde ikke lenger tid til å analysere dette.
En gruppe menn hadde dukket opp bak ham – de
hadde funnet ham via en gammeldags radio. De
hadde vært del av en militær enhet som hadde
blitt opplagt under krigen, men hadde holdt seg
sammen i hemmelighet. De hadde hørt om Ingrids
forskning og hadde bestemt seg for å bruke den
til å kontrollere det som hadde skjedd. De ville
bygge en stor maskin som kunne regulere
solstansen.
Lars hadde vært nødt til å ta en beslutning. Han
hadde valgt å ødelegge maskinen. Han hadde slått
den ned med en håndfull dynamitt og gamle
batterier han hadde funnet i hytten. Det hadde
vært en eksplosjon som hadde sendt røyk og
isfragmenter i luften. Han hadde løpt bort før
de hadde funnet ham. Han hadde ikke tatt med seg
Ingrids notater – de hadde blitt tatt av vinden
og blitt fordelt over fjellet.
Nå er han igjen alene, men han har ikke lengre
en kvinne å forsøke å finne. Han har bare et
minne om en kvinne som hadde prøvd å forstå
verden, og en sol som aldri går ned.
