I 2047 har isen smeltet til en mørk flod som
rinner gjennom Isfjorden. Byen er et
utryddelsestilfelle av menneskelig samfunn — en
kjerne av overlevende i et stort hus på
fjellflaten, hvor vannet ikke lenger kan skilles
fra jorda. Den eneste journalisten, Ingrid Løvli,
har vært den siste som har holdt øynene åpne for
hva som skjer. Hun har tatt notater, lagret dem
i krypterte filer, og skrevet opp de som døde i
isens tide.
Mørketid begynte da solen ble borte for godt.
Klimaforringelsen hadde først gitt hårde vinter,
så en varm periode der isen smeltet, og så en ny
frost som fikk alt til å briste. Ingrid hadde
vært på beinlengde opp i fjellet, hadde sett
hvordan isen hadde kuttet landet i to.
Gletsjersmelting hadde ikke bare forandret
landskapet — det hadde ødelagt det. Nå var det
ingen kyst, ingen hav, kun en flod av isvann og
tungt luft.
Hun hadde blitt sendt til Isfjorden for å
dokumentere de siste levende, men hadde snart
forstått at det var hun som ble dokumentert. De
hadde gitt henne et rom, et mikrofon, og en
liste over navn. Hun hadde skrevet ned hvem som
hadde gått bort, hvem som hadde forsøkt å leve,
og hvem som hadde gitt opp. Det hadde vært en
opptelling av liv, ikke av dødsfall.
Innesluttet i huset hadde hun følt seg trygg,
men også alene. Hendene hennes hadde blitt nakne,
fingrene hadde tørket opp, og øynene hadde
mistet fargen. Hun hadde ikke sett solen i år.
På veggen hadde hun tegnet et kart over det som
hadde vært — fjordene, elvene, skogen. Og på
bunnen hadde hun skrevet: «Det var en tid da vi
trodde vi kunne styre naturen.»
Etter apokalypsen hadde verden funnet en ny
mekanikk. Det var ikke lenger mennesker som
bestemte retning — det var isen, det var flommen,
det var det som hadde vært skapt før oss. Ingrid
hadde ikke flere artikler å skrive. Hun hadde
bare et siste bilde: en kvinne med nakne hendene,
stående ved en kant av is, og blikket rettet mot
det som hadde vært.
Hun hadde ikke vært redd. Hun hadde vært trist.
Og hun hadde vært en journalist — den siste.
