I 1937, under mellomkrigstidens spenning, reiser
forskeren Mann til den nakne fjellbyen
Frostfjell for å undersøke en mystisk stavkirke.
Byen er isolert, med høye snemarker og sjeldne
kystveier. Han blir mottatt av byens eldre
innbyggere, som viser ham kirken – et bygg av
tre og sten, med et dørhull som ikke først og
fremst ser ut til å føre noe sted.
Mann finner i kirkegrunnmuren et symbol som
ligner på et gammelt runetegn, men det er ikke
fra de kjente nordiske runene. Det er et tegn
som speiler seg i veggene når han holder en
lampe mot dem. Han noterer ned mønstrene, men må
flytte sine ting ut av kirken da byens
borgmester, en tøvende kvinne med øyenvipper som
minner om is, varsler ham om at han ikke bør
være her.
Natten etter blir Mann våknet av lyder fra
kirken. Han går derhen og finner døra åpen. I
midten av kirken står en steinring, med et hull
i midten. Han setter sin hånd i det og føler en
pulserende varme. Plutselig blir himmelen blå,
og skyene ryddes. Snøen smelter i en time, og
elver starter å løpe ned fra fjellene.
Han hadde aktivert en gammel mekanisme, skjult i
kirken, som kunne manipulere været ved å endre
jordens magnetfelt. Den hadde vært brukt
tidligere, men hadde gått i glemmeboken. Manns
handling vil gjøre det mulig for byen å få
vinterfrit for transport og fiske, men det vil
også gjøre det mulig for utenlandsk interesse å
komme nærmere.
Etterpå blir Mann avvist av befolkningen, som
frykter hva hans eksperimenter kan føre til. Han
forsvinner fra Frostfjell, men kirken forblir et
symbol for politisk spenning og det ukjente som
ligger i Norges nakne fjell.
Den ene forskeren hadde åpnet døren, men ikke
alle ville ha den åpen.
