Bønden Ole går til byen for å hente et nytt skap.
Han kommer tilbake med et veldig tungt,
metallskjell. Det ligger i baksiden av hans
traktor, dekket av tåke og mørke. Natten etter
får han øyet på en kvinne i fjorden – hennes hår
er like svart som nattens skygger, og hun visker
noe han ikke forstår.
Neste dag finner han en eldre kvinne i stedet,
som sitter i havet med en gammel båt. Hun sier
ingenting, men peker mot en stein ved kysten.
Ole kaster skjellene inn i vannet, og det lyder
som om de slår mot en stor, tom kropp. Vannet
blir rødt, og den gamle kvinnen forsvinner.
Han søker hjelp hos prest, men den er mer
opptatt av å snakke om oljeutvinning og nye
bygninger. Ole føler seg ensom, og begynner å
spore skjellene tilbake til sin egen gård. Han
finner dem i jordet, dekker dem med jord og
setter opp en liten altar. En uke senere, når
han rengjør gjerden, ser han at jorden har
flyttet seg – det ligger en skjegglinje i jorda,
som om noe har vært der.
Han søker kontakt med en samisk kvinne i
nærheten, som forteller ham om huldras historie.
Ole hører om en plattform, en plass hvor
mennesker kan møte magi uten å bli sett. Han går
dit, og finner en kvinne som ser lik ut som den
han så i fjorden. Hun sier at han må velge: bli
en del av det som er, eller forsvinne som alle
andre som har prøvd å kjøpe magien.
Han velger å vente. Natten etter dukker det opp
en jente i gjerden, med en blodig arm. Ole
setter henne på sengen, og hun sier at hun er en
del av det som ble frigjort da han kastet
skjellene. Han hører en stemme i hodet – det er
ikke huldra, men noe annet, noe som var fengslet
i jorda.
Han tar skjellene og kaster dem igjen, denne
gangen i en elv. Vannet blir stille, og han ser
at jorda har forsvunnet. Han står alene, med
bare en tom bygning og en krets av jord rundt
ham. Han vet ikke om det var rett å gjøre, men
han føler seg lettet. Han går hjem, og for
første gang i mange år, føler han seg som en del
av noe større enn seg selv.
