I 1943, i en kystby stengt av tyske soldater,
blir politibetjent Mann tildelt en hemmelig
oppgave: å undersøke mysteriet rundt en kvinne
som hevder å ha sett midnattssolen på vinterdag.
Han følger spor som fører ham inn i
underjordiske gallerier under byen, der eldre
borgere har gjemt seg fra okkupasjonen. Der
finner han dokumenter som peker mot en gammel
tro på at midnattssolen er en død gud som skal
vende tilbake ved en spesiell tid av år, og at
den kan bringe både frelse og ødeleggelse.
Manns leder, en tilsynelatende lojal overbetjent,
avviser hans funn og ordner at han blir
utplassert i en fjerding i fjellene, der det
ikke er plass til mistenkelige tanker. I
fjellene møter han en kvinne med samisk bakgrunn,
som har holdt på å registrere astronomiske
fenomener siden krigens start. Hun viser ham
gamle kart og ber om å hjelpe henne å nå en
ukjent observatorie i høyfjellet, hvor hun
hevder at midnattssolen ble første gang sett i
moderne tid.
Under reisen blir de overtatt av en gruppe
lokale partisaner som tror at Mann er en spion.
De griper ham og setter i gang en rask
rettferdiggjørelse. Midt i konfrontasjonen går
midnattssolen ned – men ikke som vanlig. Den
falmer i et langt, rødt band over horisonten, og
alle stiller opp. I sekundene som følger, får
Mann et bilde av en fremtid der Norge er et land
uten grupper, uten klasser, bare en stor, nakne
natur som ikke lar seg styre.
Når han våkner, er han tilbake i fjerdingen, men
husker ikke hva han så. Han sender inn rapporten
om at det ikke finnes noe bevis på midnattssolen,
men legger til en liten, usynlig notis i papiret:
"Det var ikke solen. Det var oss."
