Mannen kommer tilbake til Seterneset om høsten,
skulderdypt i tåke, klær røykfarget og stive av
salt. Han har ingen papirer, ingen fortid i
register. Bare et mørkt, knudret trollhatt av
bjørneskinn festet til ryggen med sener. Bygda
ser ham an fra vinduer, men åpner ikke. Slik går
det i kystsamfunn når vinden blåser fra vest.
Verden har endret seg utenfor Seternesets fjord.
Ikke gjennom maskiner eller krig, men ved at
naturen selv har brutt sin stillhet. Fjorden
sovnet ikke om vinteren. Isen kom aldri. Vannet
pulserer svakt, som om noe nede i grunnen puster.
Ingen fisk, ingen fugl, bare en tykk spegel som
reflekterer skyene feil. Tidevannet følger ikke
månen lenger. Det følger ham.
Tilbakevendt viking er ikke noe folk minner seg
fra historiebøker. Han er ikke gravlagt, ikke
mytisk. Han våknet i permafrosten bak Kautokeino
da isbreene trakk seg. Kroppen var bevart, men
sjelen hadde reist lengre. Da han tok steget ned
i dalen, begynte fjorden å lytte. Og svare.
Setervandringen starter ikke som valg, men som
tvang. Mannen kan ikke bli i ett sted mer enn
tre netter. Hver gang han sovner, drukner han i
drømmer av slagmark og storm på hav. Når han
våkner, er landskapet forandret: trær vokser
skjevt, bekker renner baklengs, og
steinsetninger fra bronsealder vises plutselig i
skogen. Regelen biter: hvile = forskyvning. Sted
blir usikkert. Verden glir.
Fjordhemmeligheter er ikke ord, men sporing. I
breddene finner barn skjell fra ukjente fisk med
menneskeøyne. På stranden ligger kveiler av tørr,
svart alge som hvisker når de trampes på.
Geologer fra Trondheim kommer, men deres
instrumenter viser null. Men natten etter
brenner alle måleresultater i sekretariatet.
Ikke brann. De forsvinner. Som om jorda nekter å
la seg lese.
Klaustrofobien bryter ikke ut i rom, men i tid.
Bygda føler seg klemt mellan to epoker.
Ungdommen vil dra til Haugesund, eldre vil holde
fast ved kirkeristen fra 1923. Men ingen kan
avgjøre hva som er nå. Kalenderen stemmer ikke.
Datoer repeterer seg. En kvinne sier at hun så
sin døde far på veien til seteren. To uker
senere skjer det igjen. Mannen fra nord vet hva
det betyr: verden tar pusten, og holder den.
Han vandrer til fjordens indre, hvor ingen har
gått siden 1800tallet. Der står ei steinring i
form av dragehale. Under flatsteinen ligger en
dolk av meteorittjern. Han legger hånden på den.
Jorda beveger seg. Fjorden åpner seg som en munn.
Vannet trekker seg ti meter tilbake med
sugekraft som suger lufta fra lungene.
Han står på tørt grunn der det pleide være 300
meters dyp. Bunnen er dekket av hus, kirker,
veier – alt som noensinne sank, nå lagt bar. Og
i sentrum, et skip av svart tre, halvbegravd,
med seil av hud. Det er ikke bygd for hav. Det
er bygd for mørke.
Han går ombord. Døren lukker seg bak ham.
Fjorden fyller seg igjen bak ham, men han hører
det ikke. Skipet beveger seg ikke. Det synker
ikke. Det forsvinner.
Neste morgen er fjorden stille. Isen ligger tynn,
men stabil. Tidevannet følger månen igjen. Barna
finner vanlige fisk i garnene. Folk snakker lavt
om at det er over.
Men hver ny måne gir en ny steinring i skogen.
Og på stranden, nakne fotavtrykk som fører ut i
vannet – og ikke tilbake.
