I 1937 åpnet en ny oljefabrikk i Havn, på
vestsiden av Vestfold. Byen hadde vært et
tømmerkyststykke, men nå ble det støv og røyk
som drev folk til å snakke om fremtiden. Mann,
en eldre kvinne med grå øyne og nakne sko, hadde
levd i byen siden før fabrikken kom. Hun hadde
aldri sett på den som en jente, men var blitt
huldra etter å ha spist frukt fra en gammel
jordbruksmark. Nattene var hun i skogen, hvor
hennes nakne føtter ikke forstod asfalt.
Et bygdeskandale brøt ut da en del av fabrikken
ble funnet nakne under jorda – uten tillatelse.
Byrådet ville demme opp, men de som bodde langs
kysten visste at marken hadde vært heil før
fabrikken kom. Mann kjente marken. Hun hadde
vært borti kveldsskyggen av den, og hadde sett
hvordan trenger og røtter hadde holdt stedet
fast.
Når byrådet begynte å planlegge å fjerne resten
av bygget, tok Mann et valg. Hun gikk inn i
skogen og fikk huldraånden til å sveife nedover
fjellene. Natten etter ble det stille i byen.
Det var ingen lyd fra fabrikken, og ingenting
vokste der. Mennesker som hadde bodde ved sjøen
fortalte at vinden hadde blitt annen – mer sør,
mer salt.
Mann sto på kanten av havet, naken, og så på det
nakne stedet. Den gamle marken hadde vært der
lenge før byen, og skulle bli der lenge etter.
Huldraånden hadde ikke latt henne leve i en
verden som hadde glemt hva som lå under asfalten.
Kystkulturen hadde alltid vært om å ta tak i
naturens vilje, og nå hadde hun gjort det.
Fabrikken ble aldri bygget igjen. Og Mann ble
aldris funnet.
