I 1937, på et tidspunkt da Bergensbanen hadde
forbundet stater, og kraften fra elver og fjell
hadde blitt erstattet av fremmede maskiner,
begynte kvinne Hilda å føle seg fremmed i sin
egen kirke. Hun var prestedatter, men ikke
lengre tilhører den gamle ordenen som hadde
skjult seg bak gudstjenester og dødsdømmelser.
Teknologisk uro hadde begynt å snu verden –
elektrisitet hadde nådd hennes fjellby, og med
den kom en frykt for det ukjente som ble kalt
"fremtiden".
Hun hadde vært oppdraget til å overvåke
kommunens nyopprettede elvekraftverk, et
prosjekt som skulle gi byen strøm, men som også
hadde satt en mørk markering i fjellene. I løpet
av månedene hadde hun sett hvordan kvinner og
menn ble delt – de som ønsket fremtiden, og de
som holdt fast ved jord og tradisjon. En kveld,
mens hun gikk tilbake til kirken etter en
liturgi, fant hun en jente lagt nakne på en
bærekiste, nakne og nakne, som om naturen hadde
prøvd å varsle henne.
Denne hendelsen hadde vært nok. Hilda hadde ikke
lenger plass i en verden der teknologi først og
fremst tjente fremmede kapitalister, og der
prestedattere ble betraktet som hindringer for
fremtiden. Hun hadde valgt å forlate kirken, og
i stedet bruke sin kunnskap om fjell og
mennesker for å hjelpe dem som hadde mistet seg
selv i den rasende byen.
Når Bergensbanen hadde bringt nye idéer, så
hadde den også bragt konflikt. Hilda hadde blitt
en symbol på motstanden, en kvinne som hadde
valgt å gå modstandsgangen, ikke fordi hun hadde
trodd på en annen gud, men fordi hun hadde trodd
på at mennesker ikke kunne bli redusert til tall
og strøm. Når den store stormen kom, hadde hun
vært der, og hadde hjulpet dem som hadde mistet
veien hjem.
I slutten av 1940 hadde fjellene blitt stille
igjen, og Hilda hadde blitt en historie – en
kvinne som hadde valgt å leve i spennende tider,
uten å gi opp sin stemme.
