I 1937, da Norge stod på kanten av en ny tid,
ble kvinnefiguren Astrid Høegh født i et
småbygde ved Fjærland, hvor bygdeoriginalen var
det eneste lover. Hun vokste opp med håndverk og
friluftsliv, men hennes dristighet tok henne til
Kristiansand, en by som hadde blitt rikere på
olje og turisme. Her møtte hun for første gang
den moderne verden – klokker, gater nakne av
asfalt, kvinner i kjoler uten knekk. Byen hadde
sin egen orden, og de som ikke passet inn ble
slått ut.
Året 1941 bringer en skandaløs hendelse: en
lokal bonde blir funnet død i sitt hytte, med et
knivstikk gjennom brystet. Politiet ser ingen
motiv, men Astrid finner en skjerm av tømmer bak
hyttens dør – en skjerm som har vært her lenge,
men aldri brukt. Den hadde vært laget av en
eldre kvinne fra fjellbygda, en kvinne som hadde
flyktet til byen for å bli lærer, men ble glemt.
Byen er skuffet. De har alltid holdt seg unna
fjellfolkene, men nå må de se på dem igjen.
Astrid blir nødt til å reise tilbake til
fjellbygda for å finne ut hvem som hadde motiv
til å lage denne skjermen – og hvorfor han hadde
valgt å bruke den på den unge bonden.
I fjellbygda er det et gammelt ord: «Skjerm skal
skygge, ikke beskytte». Astrid finner ut at
skjermen hadde vært en symbol på avgjørelse –
ikke bare for den som hadde laget den, men også
for den som hadde brukt den. Det var ikke et
mord, men et budskap. Et budskap om at
fjellbygda ville ta tilbake kontrollen over sine
egne grupper, selv om det betydde å gå inn i
byen og skape kaos.
Når Astrid kommer tilbake til Kristiansand, er
byen endret. Skjermen har blitt et symbol på
konflikt – mellom by og fjell, mellom eldre
verdier og nye. Og hun vet at dette bare er
starten. Barskheten i byen har fått et nytt
ansikt.
