I 1934, i en snøsvept fjellby i Finnmark, møter
Inga Nilsdatter en kvinne med svart hår og øyne
som speilerte mørket. Kvinnen het Åsa, og hun
hadde kommet fra et sørlandsk sjøbygg, der de
hadde bygget opp en ny kirke etter krigen. Åsa
hadde vært gift med en norsk soldat, men hadde
blitt avvist da han ikke ville ta ansvar for
barnet de hadde fått sammen. Inga, som hadde
vært opplært til å være leder i
reindriftsamefamilien, hadde tatt inn Åsa og
barnet, uten at det ble fortalt til andre.
Åsa hadde med seg et gammelt jernhjerte, funnet
i et kystbjerke ved stranden. Det hadde vært
brukt av en gammel kvinne til å lage
helsetranker, men nå hadde det begynt å gi
utslipp av rødt lys når den ble berørt av solen.
Inga så det som et tegn – en skikkelse fra
midnattssolen, som hadde kommet til for å vise
vei gjennom den nakne snøflakkene.
Etter at barnet hadde fylt fem år, begynte det å
snakke om døde kvinner som gikk i skogen, og om
en kvinne som hadde vært bortreist fra byen.
Inga tok det som en del av barndommen, men da
barnet begynte å tegne bilder av kvinner som
gikk over elven, forsto hun at dette var noe mer
enn en fantasi. Den lokale presten hadde også
sett det – han hadde funnet en kvinne i skogen,
naken, med nakne føtter og øyne som glitret som
is.
Inga bestemte seg for å finne ut hva det var for
en skikkelse. Hun gikk til elven og la
jernhjertet ned i vannet. Det hadde vært et
forbud i samisk tradisjon å bringe frem ting som
kunne bære makt. Men nå hadde det begynt å skje
ting som ikke hadde vært mulig før – elven hadde
begynt å fryse fra midten ut, og kvinner som
hadde forsvunnet i skogen hadde dukket opp i små
bygder, med nakne bryster og nakne føtter.
Inga ble anklaget for å ha forstyrret den
naturlige ordenen. Presten sa at hun hadde brukt
magi til å vekke skikkselser som hadde vært døde
siden krigen. Hun ble sendt bort fra familien,
men før hun forlét byen, la hun jernhjertet i en
hule i fjellet, hvor det hadde vært lagt ned
gamle kvinner som hadde blitt forsvunnet. Derfra
kom det et rødt lys, som ble synlig i nattens
mørke, og kvinner begynte å gå i skogen, nakne
og nakne, i en evig dans.
Det var ikke lenger bare en kvinne som hadde
vært bortreist. Det var en skikkelse, en
midnattssolens skikkelse, som hadde våknet fra
sine drømmer.
