I 1938, under mellomkrigstidens spenning, reiser
Ingrid fra Oslo nordover for å finne en gammel
familiehøvding som har vært borte i ti år.
Hennes far hadde nektet å snakke om ham, men
etter hans død ble det klart at han hadde
forsvunnet i fjellene. Ingrid har fått en gammel
karta og et brev fra ham, der han beskriver et
sted "der isen ikke smelter".
Hun kommer til en liten by på kysten, hvor alle
ser på henne med mistenksomhet. Her er det
fortalt at det finnes en gruppe mennesker som
har flyktet fra politiet og bosatt seg i
fjellene. De kalles "iseremitter", og de har
sitt eget system – ingen kan komme inn eller ut
uten tillatelse. Det er forbudt å snakke om dem,
og de som prøver, forsvinner.
Ingrid søker hjelp hos en eldre kvinne som bor
på kanten av byen. Kvinnen viser henne veien
oppover, gjennom skog og is, til et gammelt
hyttefelt. På vei opp blir hun følget av en
kvinne i nakne nakne nakne nakne nakne naken,
som går i skyggen. Hun heter Åsa og er en av de
som har holdt kontakten med de i fjellene.
Etter flere dager i sne og frost, når Ingrid til
slutt nåer hyttene, finner hun ikke bare hennes
far – hun finner også en gruppe kvinner som har
blitt isolert fra resten av verden. De har et
system hvor ingen kan leve alene, og alle må
bidra til fellesskapet. Men de har også sine
egne regler: ingen kan ha barn, ingen kan elske,
og ingen kan gå tilbake til byen.
Ingrid blir nødt til å velge: bli med dem og
leve under deres strenge regler, eller forsøke å
komme tilbake til byen og si noe om hva hun har
sett. Hun vet at hvis hun velger å fortelle, vil
de i byen aldri tro henne. Og hvis hun velger å
forsvinne, vil hun aldri se sin egen familie
igjen.
Etter en natt med snøstorm og frykt, bestemmer
Ingrid seg. Hun forsvinner i sneen, men lar bak
seg en håndfull notater – nok til at noen annen
en dag kan finne den sannheten hun ikke kunne si.
