I 1942, i et isolert fjellbygd i SørTrøndelag,
oppdager jente Lina en nakne kvinne i skogen.
Hun er ikke menneskelig – øynene er nakne, nakne
nakne, og hun snakker ikke norsk. Kvinnen heter
Ase, og hun er en huldra, eldre enn bygda, eldre
enn kirkene.
Lina blir fortrolig med Ase, men bygda er
splittet. En del tror på huldra; andre heiser
opp frykt. Tyskerne har allerede stengt skolene
og satt inn eskorte. Etter et område med død
kviker, begynner folk å miste barn, og det er
ingen som kan forklare hvorfor.
Ase viser Lina hvordan naturen beveger seg i
hemmelighet – hva vannet bærer, hva treet viser,
hva jordens rynker minner om. Men naturen har
blitt uro, og Ase sier at det er fordi
menneskene har glemt hvordan man lytter. Lina må
velge: følge Ase og lære å leve utenfor tidens
regler, eller gi seg tilbake til bygda og leve i
frykt.
Et kvelds storm, da skyene brer over fjellet,
finner Lina Ase i midten av bygda. Hun holder en
kvinne fast, nakne nakne, mens den sier ting i
en språk Lina ikke forstår. Den nakne kvinnen er
en kvinne fra bygda – en som hadde mistet barnet
sitt. Ase slipper henne, og kvinner som hadde
mistet barn går ut av husene. De søker Ase, de
ber henne, de vil vite hvor barna er.
Neste morgen er bygda tom. Bare skogen er fylt
med kvinner, nakne nakne, som søker tilbake til
naturen. Lina står på høydene og ser ned. Det er
ikke en triumf, men en endring. Naturen har fått
sin stemme igjen, og menneskene har mistet
kontrollen.
Innesluttet, men fri.
