I 1938, i et stort byhus i Kristiania, blir
kvinneen Ingrid Sørensen informert om at hun er
arving til et fritidsboligområde i Lofoten,
etter en eldre bror som døde under en skiføre.
Hun reiser nordover med en gammel bok som han
hadde lagt i eiendommen – uten å vite at den
inneholder skjulte kart over gruvedriftsruiner
fra vikingtid.
I Lofoten møter hun en lokal historiker, Halvor,
som viser henne hvordan gamle huldrar ble brukt
til å markere græsninger og jordbruk. Han
advarer henne mot å bryte de gamle reglene:
ingen skal ha mer enn femten hektar, og ingen
skal gi seg ut for annen enn samboer eller sønn.
Ingrid, som allerede føler seg fremmed i sitt
eget land, opplever Janteloven som en murer av
øde.
Når hun begynner å utforske gruveruinen, finner
hun et skjult rom med en metallplakette som
viser at stedet var en del av en tysk
underjordisk forskningsbase under krigen. Det
hadde vært et forsøk på å lage en metode for å
endre jordskorpesammensetning – en teknologi som
kunne ha gjenopprettet landet etter krigens øde,
men ble forbudt av de norske myndighetene fordi
det såg ut til å skape uforutsigelige geologiske
forstyrrelser.
Ingrid må velge mellom å la historien ligge,
eller å offentliggjøre det hun har funnet. I en
natt, under midnattssolens lys, beslutter hun
seg for å ta med dokumentasjonen til Oslo. På
veien nedover får hun en bilulykke – og våkner i
sykehuset med minnebrevet til bror hennes i
hånden, skrevet på et papir som bare hadde vært
ment til å bli brukt ved hans begravelse.
Hun forsvinner fra sykehuset før man kan stoppe
henne, og det siste man ser av henne er en
kvinne i en svart jakke, som går bortover
fjellvegen med en mappe full av hemmeligheter,
mens solen stiller seg over horisonten.
