I 1938, i et stort byhus i Kristiania, blir

kvinneen Ingrid Sørensen informert om at hun er

arving til et fritidsboligområde i Lofoten,

etter en eldre bror som døde under en skiføre.

Hun reiser nordover med en gammel bok som han

hadde lagt i eiendommen – uten å vite at den

inneholder skjulte kart over gruvedriftsruiner

fra vikingtid.

I Lofoten møter hun en lokal historiker, Halvor,

som viser henne hvordan gamle huldrar ble brukt

til å markere græsninger og jordbruk. Han

advarer henne mot å bryte de gamle reglene:

ingen skal ha mer enn femten hektar, og ingen

skal gi seg ut for annen enn samboer eller sønn.

Ingrid, som allerede føler seg fremmed i sitt

eget land, opplever Janteloven som en murer av

øde.

Når hun begynner å utforske gruveruinen, finner

hun et skjult rom med en metallplakette som

viser at stedet var en del av en tysk

underjordisk forskningsbase under krigen. Det

hadde vært et forsøk på å lage en metode for å

endre jordskorpesammensetning – en teknologi som

kunne ha gjenopprettet landet etter krigens øde,

men ble forbudt av de norske myndighetene fordi

det såg ut til å skape uforutsigelige geologiske

forstyrrelser.

Ingrid må velge mellom å la historien ligge,

eller å offentliggjøre det hun har funnet. I en

natt, under midnattssolens lys, beslutter hun

seg for å ta med dokumentasjonen til Oslo. På

veien nedover får hun en bilulykke – og våkner i

sykehuset med minnebrevet til bror hennes i

hånden, skrevet på et papir som bare hadde vært

ment til å bli brukt ved hans begravelse.

Hun forsvinner fra sykehuset før man kan stoppe

henne, og det siste man ser av henne er en

kvinne i en svart jakke, som går bortover

fjellvegen med en mappe full av hemmeligheter,

mens solen stiller seg over horisonten.