I 2074 er det nakne fjell og nakne sannheter.
Nordlyset har sviktet i syv år, og med det har
jordens magnetfelt kollapser. Elektrisitet
fungerer ikke lengre. Satellitter er nakne, og
navigasjon er umulig uten stjerner. De få som
overlever, driver under jord eller i døde byer,
der tid har stanset.
Mann, en gjenferd fra Tromsø, ble fanget i en
underjordisk kollektiv etter at hans familie
døde i en strålingsstorm. Han ble tilpasset til
å leve i mørket, men hans minne av nordlyset var
et bål han ikke kunne slukke. Etter en kollaps i
kollektivet, blir han sendt ut for å finne den
siste nordlysvisjonen – et mistet signal fra en
forskningsbase ved Svalbard.
Han reiser gjennom is og mørke, følger spor av
gamle oljeplattformer og ruste båter. Hans hånd
har blitt blind av stråling, men han har en
kortbøtte med kart og en radio som bare sender
støy. I en gammel lufthavn finner han et
dokument: «Nordlysvisjonen er ikke en visjon.
Det er et felt.»
I nærheten av Isfjorden møter han en kvinne,
også gjenferd, som har levde i en teltby i snøen.
Hun har en eldre radio som oppfanger spor av
nordlyset – men kun hvis han holder seg i
skyggen. Han må følge hennes ledelse, og de
beveger seg langs isbreer og nedover bratte
fjell.
En natt, på et flatt isplateau, oppstår en
nordlysvisjon. Den er ikke fargenes dans, men et
rødt flimmer som speiler det som engang var – en
verden hvor mennesker hadde kontroll. Mann ser
det hele, og i samme øyeblikk forsvinner
nordlyset for godt. Han vender tilbake til
kollektivet, men ikke som en gjenferd. Han er en
mann som har sett hva som var, og ikke kan gå
tilbake.
I mørket setter han opp en ny kollektiv, med
regler: Ingen skal være alene. Ingen skal ha mer
enn det som trengs. Og ingen skal se nordlyset
igjen.
