Etter apokalypsen: havet ble rørt av en
undergrunnskraft som gjorde at isfjorden ved
Nordkapp fikk egen tidsrute – den flytter seg i
sykluser, og for hver gang den skjer, går
menneskebarn fra landet til fjorden, og blir
aldri funnet.
Mann: en eldre trålerkaptein fra Vesterålen,
hadde vært borte tre år etter at hans skip ble
sett i isen. Nå står han igjen på broen, med
blodige hendes og ei bok i jernlås – lagret i
kystkrypen, skrevet på gamle norrøne tegn, og
innholdet var et utdrag fra en
svalbardekspedisjon som aldri kom hjem.
Fjordhemmeligheter: boken beskriver hvordan de
første eksperimenter med «dypkommunikasjon» ble
utført via huldrastedene, der fjorden ikke bare
motsetter, men minner. Et skrift som viser et
nettverk av stemmer under isen, som snakker
samtidig om alt som ble glemt.
Svalbardekspedisjon: kapteinens sønn forsvant to
måneder før nyttår, da han gikk ut på isen for å
plukke opp et signal fra en gammel radiostasjon.
De fant ham fem kilometer fra land, med halsen
bøyd bakover som om han hadde sett noe. Sønnen
hadde ingen kjærlighet til isen. Han hadde bare
skrevet ett ord i sin dagbok: Tunge.
Mystisk: når kapteinen åpner boken på nytt, ser
han at teksten flytter seg selv. Ordene beveger
seg som fisken i et vann uten lyst. Han presser
fingeren mot sidene, og isen under skipet
begynner å briste i mønsteret fra bokens skrift.
Hard rule: if you speak the name of a drowned
man into the fjord’s voice, the water will
answer with his last breath. Kapteinens hjerne
husker ingenting fra de tre årene borte – men
når han leser et navn ut høyt, faller alle
påskuddslys på skipet, og fjorden svømmer med en
lyd som er nøyaktig lik sin egen sang.
Turn: han stopper å lese. I stedet legger han
boken ned i boksen, tar kabelen fra sjøkraften,
og slenger den rett i isen. Det er ikke et
signal. Det er en dødsløsning. Fjorden vil ikke
ta mer.
Resultat: neste morgen er skipet flyttet tre
kilometer mot nord. Isen har skiftet plass, men
fjorden har holdt stille. Kapteinen står på
dekket, ser ned i vannet. Der, nede i dybden, er
det et ansikt – et gammelt, stilt, men levende.
Den blinker. Og så svinger den hodet – slik som
en fisk.
