Bygden ligger i en fjord som ingen har vært til.
Vannet er mørkt og stille, og folk snakker om at
det er et trygg sted. Forskeren kommer til å
undersøke eldre skrifter som viser til en gammel
kult som levde her før apokalypsen. De hadde
kontroll over naturen og kunne telle på huldrar
og troll som var del av deres hverdag.
Forskeren finner en gamle stolpe ved vannkanten,
dekket av moss og sludder. Når han berører den,
blir vannet rødt og blåser opp. Han hører
stemmer som ikke er menneskelige, men som
snakker om å ta tilbake det som ble tatt. Bygden
begynner å miste sin sirkulasjon av vann og mat.
Folk blir bange, og noen går forbi stolpen uten
å se den.
En kvinne i bygden, som aldri har snakket om sin
bakgrunn, starter å synge gammeldags samiske
sang. Hun får flere følgere, og de begynner å
lese fra skriftene. Forskeren ser at de har
funnet en metode for å påvirke naturen, men det
krever ofre. Han prøver å stoppe dem, men de har
allerede begynt å redusere bygden sine ressurser.
Etter en natt full av røde lys i skogen, kommer
en stor bjørn ut fra skogen. Den er ikke vanlig,
og den går rett mot stolpen. Forskeren følger
den, og når han kommer til vannet, ser han at
det er fylt med bilder av mennesker som har
blitt til huldrar. Han ser seg selv i vannet,
men ansiktet hans er noe annet. Han hører
stemmen si at det er tid for reindriftssabotasje.
Han forsøker å gå tilbake, men bygden er blitt
isolert. Vannet er nå bare en speil som viser
ham det han ville ha vært. Han søker hjelp hos
den samiske kvinnen, men hun sier at det er for
sent. Det er en regel: hvis du ser din egen
refleks i det mørke vannet, må du bli del av det.
Han velger å kaste seg inn i vannet, og det
slutter å røre. Bygden blir stille, og de som
bodde der, forsvinner. Vannet blir blankt igjen,
og ingen vet hva som skjedde.
