Mann hadde vært fjellguide i femten år før

apokalypsen. Han hadde kjent alle veiene på

Sørøya, alle skjulte vassdrag og

fellestilstander. Nå var han alene, med en eldre

GPS som hadde mistet sitt signal, og en hund som

snart ville bli borte.

Etter apokalypsen hadde havet forandret seg.

Fiskekvotekrigen hadde blitt en virkelighet. De

som hadde mest penger hadde fått mest fisk, og

de som hadde mest fisk hadde fått mest makt.

Mann hadde vært en av de som hadde mistet alt.

Hans by hadde brannet ned, hans familie hadde

forsvunnet, og hans navn hadde blitt gjenbrukt

av dem som hadde overtatt.

Teknologisk uro hadde lagt seg i jord og luft.

Kabelen hadde knust seg, satellitter hadde

fallit, og det eneste som funket var den gamle

radioen i Manns båt – hvis han kunne finne den.

Han hadde gått opp i fjellet, for å prøve å

finne en vei tilbake til det han hadde trukket

seg fra. Men fjellene hadde forandret seg også.

Det var ikke lenger bare is og sten; det var

hull, nakne skikkelser, og ting som hadde vært

døde, men ikke helt.

Fjellguiden hadde lært å leve med skyggen av

Janteloven. Han hadde aldri trodd på at han

kunne være noe annet enn en arbeider, en

mannsmann, en person som måtte følge reglene.

Men nå hadde reglene forandret seg. Den som

hadde mest fisk hadde mest makt – men det var

ikke nok. De hadde begynt å gi ut ordre til folk

som hadde ingenting. Og det var ikke slik det

hadde vært før.

Fiskekvotekrigen hadde ikke bare ødela økonomien.

Den hadde ødelagt samfunnet. Mann hadde sett

kvinner bli tatt bort for å gi fisk til menn,

barn bli sendt til leirer for å bli telt i, og

eldre bli lauset ut fordi de ikke hadde bidraget.

Han hadde sett det alle steder, og det hadde

gjort ham melankolsk. Ikke fordi han elsket det

– han elsket ikke det – men fordi han hadde sett

hva det hadde gjort med mennesker.

Da han kom fram til den gamle radioen, hadde han

ventet på et signal. Det kom ikke. I stedet kom

lyden av en kvinne som hadde vært på flykt i

fire år. Hun hadde funnet en måte å overleve på

– ved å bli en del av naturen, ikke motstå henne.

Hun hadde lært å leve uten teknologi, uten makt,

uten regler. Og hun hadde fortalt ham om en

jente som hadde blitt funnet i en fjellklokker.

En jente som hadde blitt gjenbrukt, men som

hadde holdt seg levende.

Mann hadde valgt å gå videre. Han hadde ikke

forsikring, ikke planer, ikke håp. Men han hadde

en hund som hadde blitt svært syk, og en kvinne

som hadde sagt: "Du kan ikke leve her. Du må gå

videre."

Han hadde gått inn i skogen. Og han hadde ikke

sett tilbake.