Det var på et skolebibliotek i Trondheim at hun

fikk det første tegnet – et papirark med hendens

håndskrift, skrevet i 1943. Lærerinne Ingrid

hadde aldri sett dette før, men den nakne

sannheten i ordene gjorde hennes hjerte

galaktisk: «Det er ikke vi som leker med

naturens lovmessighet, men den som spiller med

oss.»

Etter apokalypsen hadde verden mistet sin klokke,

og tiden hadde blitt et uendelig sted hvor døde

levde i snøen og levende døde i elvene. Nattene

var nakne, og dagen kom aldrig. Det var ikke

atomer som hadde ødelagt alt – det var

menneskenes egen feilforståelse av naturens

rytmer.

Ingrid hadde vært lærerinne i femten år, men nå

måtte hun leve på kanten av det som hadde vært

kjent. Hun gikk inn i de nakne fjellene uten

kart, følget spor etter gamle jegerstier og

skjulte veier. Den ene regelen hun hadde lært:

man må ikke bryte opp grunnen under føttene –

selv om det var mørkt.

Hun fant en hytte ved Lierdalen, der en eldre

mann hadde overlevt. Han hadde holdt et

dødsdokument fra 1945, og hans navn sto der –

Erik Moe. Hun hadde vært barn sammen med ham,

men han hadde vært en fremmed. Nå visste hun

hvorfor: han hadde vært en av dem som hadde

forsøkt å stoppe apokalypsen.

Okkupasjonstraume hadde vært hans livsfilosofi.

Han hadde trukket seg fra samfunnet, hevdet at

alle hadde vært skyldige i noe, og at ingen

kunne forlate sine egne skyldfølelser. Han hadde

skjult seg i fjellet, og Ingrid hadde funnet ham

der – døende, men med en liste over navn.

Ensomhet i villmark hadde vært hennes liv. I

skolen hadde hun undervist i historie, men hadde

alltid fornemmet at det var noe annet hun burde

ha lest. Nå hadde hun fått det første stikkelsen

– og det ville ikke være siste.

Ingrid tok listen og forsvant nedover fjellet,

mot havet, hvor vinden hadde begynt å snakke.

Ensomhet i villmark hadde aldri vært så dyster.

Men hun hadde ikke lyst til å leve i en verden

hvor man ikke kunne stole på seg selv.

Innesluttet hadde hun vært hele livet – men nå

hadde hun en ny plan.

Hun hadde ikke lyst til å leve i en verden som

hadde glemt hva det betydde å være levende.