Mannen forlater byen med det siste tog til
Nordland. Alt annet er stengt. Veier sperret.
Røyken fra oljeraffineriene brener ennå over
kysten, selv etter at de sto stille. Han har
intet papir, bare en pose med klær og en
sengelampe som stadig slukker. Han søker
tjeneste ved Fugløyfyret – ledig etter at den
gamle fyrvokteren forsvant uten ord. Ingen spør
hvorfor han kommer. Ikke lenger.
Etter apokalypsen fungerer ikke tid lenger som
før. Klokka går, men naturen følger ikke med.
Tidevannet kommer tilfeldig. Dyr vandrer i feil
retning. Vinteren setter inn mens blomster står
i full blomst. Verden har mistet taket sitt.
Ingenting er kalibrert. Mannen registrerer dette
daglig i loggboken, men lar det stå uten
kommentar. Det er ikke noe å forklare. Bare å
overleve.
På sykehuset før sammenbruddet jobbet han med
dem som ikke snakket – traumatiserte barn,
hjerneskadde, de som hadde sett alt brenne. Han
kunne lese kroppsspråk bedre enn ord. Nå bruker
han samme sans for å tolke lydene fra fjorden:
hva som er is, hva som er bevegelse, hva som er
pust under overflaten. Han finner spor: nakne
fotavtrykk i morenet, grønnskinn på steinene
like under vannlinja, en hvit håndkle knyttet
til en søyle – samme type brukt på psykiatriske
avdelinger før krigen.
Fyret mangler strøm. Han holder ild i peisen og
bruker batteriampen kun om natta. Lyset fra
toppen er dødt. Likevel dukker skip alltid opp i
horisonten – uten navigasjonslys, uten
fartøytype, uten navn. De passerer langsomt,
forsvinner inn i fjordens indre. Ingen sender
signal. Ingen ankrer. Han prøver å melde fra via
radio, men frekvensene er fulle av hvit støy
eller gammelt folkemusikk fra 1940tallet –
umulig signal.
En natt ryster jorda. Ikke stort. Men nok til at
en revne åpner seg i fjellveggen bak fyret. Inni:
en tunnel. Murstein lagt i mønster, ikke moderne.
Mange år gammel. Kanskje fra mellomkrigstiden.
Kanskje eldre. Han tar med seg lampe og
gårdspike. I bunnen av tunellen: tre bunker. En
med dokumenter (medisinske protokoller, navn på
pasienter, datoer fra 1938–1945). En med
uniformer (grå, med symbol han ikke gjenkjenner).
Og en med små steinstatuer – nakne kvinner med
hender over ørene, som om de hører noe ingen
andre hører. Huldra? Nei. Noe verre.
Fjordhemmeligheter er ikke myter. De er
arkiverte. Han husker nå: hans far jobbet ved
lunatikerasyl i Svolvær. Han sa aldri noe. Bar
hjem lukt av desinfeksjon og angst. Mannen leser
ett navn i protokollen – sitt eget. Registrert
som observasjon: "lytter til vannet. Tror det
svarer." Registrert dato: 1942. Umulig. Men det
stemmer med mors fortelling om fødselen – storm,
fødselshjelp av ukjent kvinne, savnet time.
Klaustrofobien begynner i tunnelen. Bredder seg.
Han sover ikke. Hører hvisking fra fjorden. Ser
skisser i skyggen: mennesker med halvslutte øyne,
nakne, vandrende gjennom vannet mot land. De
stopper når lyset fra fyret skulle vært der. Men
lyset er dødt. De nærmer seg.
Han velger: tenner fyr ved hjelp av
reservetanker. Det branner i tre dager. Skipene
vender. Men nå seiler de mot ham. Ikke for å
redde. For å hente. Fra bunnen av fjorden heves
noe – en port i metall, rusten, med
inngangstekst: Institutt for Underjordisk
Observasjon, 1936. Vannet rundt den pulserer.
Som hjerte.
Han brenner alle papirene i peisen. Tar med seg
bare håndkleet og stenen av kvinnen med hender
over ørene. Går nordover langs kysten. Bak seg:
fyret i flammer. Fjorden stiger. Porten
forsvinner igjen under bølgene.
Nordover finnes ingen veier lenger. Men han går.
Og lytter.
