Journalisten reiser til en isolert by på
vestkysten. Byen ligger i en snøstorm som har
holdt på i uker. Vinteren er ulovlig varm, og
isen i fjorden smelter med mer enn vanlig fart.
Menneskene blir usikre, og noen begynner å motta
brev fra en død fader som aldri har vært i byen.
Byens eldre kvinner forteller om en gammel
tradisjon: hver 25. desember må et barn bæres ut
i fjorden og stå midt i midnattssolen. Det er en
rite som skal sikre byens overlevelse. Men ingen
husker hva som skjer der. Journalisten finner en
gammeldags skogstove i en elendig hytte, og inni
den ligger en kartong med bilder av barn som har
vært i fjorden. De er alle døde, men ansiktene
er nakne og nakne.
Han sporer en kvinne som kalles "
Snøstormfelle"
– en kvinne som har vært i byen i flere år uten
å ha noe dokumentert navn. Hun viser ham et
huldrafortellingsbok, men teksten er blitt
endret. Nå står det at midnattssolen er en gud
som søker en ny kropp. Journalisten finner en
grav i bjerga som ikke har vært åpent på hundre
år. I graven ligger en kvinne med samisk
kledning og øyne som glir. Når han berører henne,
føler han en puls.
Byen starter å miste sin tid. Dager går i
sekunder, og natt blir lengre enn normalt.
Journalisten får beskjeder fra en kvinne som
sier hun er hans mor, men han har aldri hatt en
mor. Han søker tilbake til byens gamle kirke,
der alt er tettet med sne. Der finner han en
tegning av en kvinne som ligner ham, men med
samisk hårfarve og et mørkt merke på hodet.
Når han kommer tilbake til byen, er alle gått
bort. Byen er tom, men snøstormen fortsetter.
Han står i fjorden midt i midnattssolen, og i
lyset ser han en skygge som løfter armen mot ham.
Han hører en stemme, men det er ikke en ord. Det
er et trykk i hodet, som en opplevelse. Han
lukker øynene. Når han åpner dem igjen, er
snøstormen stoppet. Byen er igjen, men ingen
husker hva som skjedde. Journalisten har ikke
lenger noen plass i historien. Han er bare en
del av den.
