Fjordbyen Vågnes stenger dørene på alle
vegenavner midt i november. Mørke kryper inn
gjennom vinduer som ikke kan åpnes – fengslet i
et elektrisk neset som ikke bærer mer.
Kraftledninger er brukt opp, men ikke ved feil.
De er tatt bort. Riktig: fjernet.
Mannen fra bygda, en jernmester med håndar som
likner på bjørnbein, går over isete i bakken.
Han vet at de som leder oljeprosjektet nå – menn
med flotte jakker og plass i regjeringsbygget –
har vært her før. I 1942. Da ble også nettet
slått ut. Men da var det fienden. Nå er det
samme mønster. Samme mørke.
Han finner en boks under gulvet i et stengt
kontor. Boksen inneholder bilde av barn – ett av
dem har ansiktet hans. Ikke en fotografi fra
barnetiden. Fra i dag. Fra sist natt. Sist gang
han så seg selv i speilet.
Regnet begynner å faller som svart stål. Fjorden
fryser. Folk snakker ikke mer. Ingen kalkulerer
lengre. Det er ingen tid. Bare mørke. De som
prøver å gå ut får ikkje skritt foran seg – som
om vinden tar dem og presser dem tilbake. En
kvinne i kveldsklær kommer til døren med en
lampe. Hun smiler. Hun sier ingenting. Hender
hennes er fryst. Hun forsvinner inn i mørket
uten å ta en gang.
Klokka går i sitt eget tempo. Ikke den
elektriske. Den som ligger i hjertet. Han går
til kysten. Der er det en pumpe. Tog. Eit
huldrahøvle. Men det er ikke huldra. Det er et
tegn. Et skilt på norsk – «Bare for folk som
husker».
Nåten bryter. Lys kommer fra nord. Gjennom
skyene. Ikke fra lysstolper. Fra nove. Fra jord.
Fra kjernen. Og det er ikke elektrisitet. Det er
alt. Mørkefallet stopper. Ikke plutselig. Men
langsomt. Som om verden tråkket ut av et drømme.
Mannen står igjen. Alle er borte. Eller er de?
Han hører noe. En stemme. Fra selve jorda. Ikke
talte. Bare følt. I det øyeblikket han virkelig
ser – det er ikke mørke. Det er et lag. Et
grunnlag. For det første gang siden krigen.
Nå er det ikke lenger natt. Det er det vi kalte
for mørketidspsykose. Men det var bare mørke. Og
mørke er ikke et syndrom. Det er et visdom.
Det er ikke et resultat. Det er et startpunkt.
Men ingen skriver det ned. Ingen skjønner det.
Det er bare stille. Og det er nok.
