Mannen hadde vært lege før krigen. Nå var han
bare en skygge i et sted som hadde mistet navnet
sitt. Byen lå på en halvøy hvor isen hadde tatt
tilbake eldre veier, og folk snakket om
isbjørnen som om den var en levende skikkelse i
kroppen til hver enkelt. Han hadde fått
oppdraget fra en kvinne med nakne armer, som
hadde fortalt ham at en kvinne hadde blitt
funnet nakne i en båt, øyene nakne, munnene
nakne, som om hun hadde sett noe hun ikke skulle
ha sett.
Nåtid hadde endret hvordan byen fungerte. Det
var ikke lenger en industriby, men et forsøk på
å bli noe annet – en moderne by uten å forlate
de gamle grunnprinsippene. Men isen hadde ikke
lagt seg. Folk hadde begynt å forsvinne, og det
var ikke politiet som hadde kontroll over det
hele. Det var isbjørnen, som hadde vakt hennes
rike. Den hadde ikke sovet siden 1945, og nå
hadde hun våknet.
Enslig etterforsker hadde ikke lyst til å bli
involvert, men han ble nødt til det. Han hadde
mistet sin kone under krigen, og nå følte han at
han måtte finne ut hva som hadde skjedd med
henne. Han hadde lest journaler, gamle kart, og
hadde funnet et mønster – kvinner som hadde
reist nordover, kvinner som hadde blitt nakne,
kvinner som hadde ikke vært nakne når de døde.
De hadde vært nakne i livet, men ikke i døden.
Det var et symbol på noe som hadde blitt forbudt,
noe som hadde blitt hevdet som helst mulig.
Nordisk noir hadde alltid vært om å finne
sannheten i mørket, men denne gangen var mørket
ikke på gaten eller i byen – det var inne i
menneskene. Isbjørnangrep hadde vært en myte,
men nå var det et faktum. Kvinnene hadde blitt
angrepet av en jente som hadde blitt født på
isen, som hadde blitt oppdretta av en kvinne som
hadde vært naken da hun døde. Jenta hadde ikke
navn, bare et øye som hadde blitt skapt av isen,
og et hår som hadde blitt tatt fra de nakne
kvinnene.
Uhyggelig hadde vært det første ordet som kom i
hodet til mannen da han så jenta. Hun hadde ikke
ansikt, bare et hull hvor øynene skulle være, og
hun hadde stemmen til en kvinne som hadde dødd
for mange år siden. Han hadde prøvd å gå unna,
men isen hadde satt seg i beina hans, og han
hadde ikke lært å løpe siden. Han hadde mistet
alle sine venner, og nå hadde han mistet seg
selv.
Da han nådde båten hvor kvinnen hadde blitt
funnet, hadde han forstått. Isbjørnen hadde ikke
vært en myte – hun hadde vært en kvinne som
hadde blitt født på isen, hadde blitt oppdrettet
av en kvinne som hadde vært naken da hun døde,
og hadde blitt til en jente som hadde tatt nakne
kvinner og gjort dem nakne i døden. Mannen hadde
blitt nakne også, og han hadde blitt nakne for
alltid. Isen hadde tatt ham, og han hadde ikke
noe å si til noen.
