Mannen hadde vært borte i fire år, men kom
tilbake til hytta på fjellflanken like før
snøstormen brøt ut. Han hadde ikke hørt fra sin
far siden krigens slutt, og nå stod han overfor
eiendommen som hadde vært hans hjem. Snøen hadde
falt så tett at det nesten ikke var spor av den
gamle veien ned til byen. Han hadde ingen
telefon, ingen lys, bare en kniv og en gammel
kartbok.
Arv og eiendom hadde alltid vært en skikkelse i
familien — eiendommen hadde blitt gitt til ham
etter faren døde, men han hadde valgt å forlate
den. Nå hadde stormen tvinget ham til å ta
eieren på alvor. Han fant et skap under gulvet,
fullt med papirer og dokumenter som pekte på at
eiendommen hadde vært en del av en større plan
under krigen. En plan som hadde involvert
spionasje og samiske ledere som hadde hjulpet
alliert flyvemaskiner gjennom fjellene.
Eremiten hadde aldri trukket seg fra verden helt,
men hadde holdt seg unna. Han hadde levd av fisk
og frukt fra treene, og hadde sett på landet som
en stillhet han kunne stole på. Stormen hadde
endret alt. Den hadde revet ned dørene, skjult
de nakne steder, og presset ham til å se hva som
hadde ligget i mørket. Han hadde ikke lyst til å
vite, men snøen hadde tatt kontrollen.
Snøstormfelle hadde vært hans livsfilosofi: gå
inn i en situasjon med øynene stengt, la det
være det som skulle bli. Men nå hadde det blitt
noe annet. Han hadde funnet en kvinne i skogen,
nakne nakne, nakne nakne, nakne nakne, naken
nakne naken naken naken naken. Hun hadde ikke
sagt ett ord, men hadde vist ham hvor det hadde
vært.
Melankolsk stemning hadde vært en konstant, men
nå hadde den fått et navn. Han hadde ikke lyst
til å leve videre med denne kjennelsen. Han
hadde tenkt å forsvinne igjen, men eiendommen
hadde vært hans hjem. Og nu hadde det blitt en
sannhet han ikke kunne unngå.
Nåtid hadde ikke vært en tid for mystikk eller
historie. Det hadde vært en tid for å gjøre det
rette. Men eiendommen hadde vært et symbol på
det som hadde blitt glemt, og han hadde blitt
tvinget til å huske det.
Han hadde ikke raset, ikke kastet ting, ikke
sagt noe. Han hadde bare sett på henne, og da
hadde han forstått. Arv og eiendom var ikke bare
en titel. De var en plikt. Og han hadde vært
nødt til å ta ansvar.
Det var ikke en triumf. Det var ikke en løsning.
Det var en beslutning. Og snøstormen hadde tatt
ham der han ikke hadde ønsket å være.
