Mannen hadde vært borti tre dager da snøen

begynte å falle i nakne klumper. Bondekona Marte

hadde ikke sett ham siden han gikk opp i fjellet

for å sjekke høstens siste fangst. Han hadde

lovet å komme tilbake før solen tok seg ned over

fjelltoppen.

Nåtid hadde endret hvordan folk levde – eldre

tradisjoner hadde blitt erstattet av nye regler.

Bygda hadde fått en ny lege, en kvinne med

fransk utdanning som hadde innført en streng

forbud mot å reise alene i skogen. Men det var

ikke bare reglene som hadde endret seg; det var

også naturen. Isbjørnene hadde blitt mer våkne,

mer sultne. De hadde tatt seg inn i bygdene, der

de hadde funnet både fisk og mennesker.

Sjømannslivet hadde vært Martes livsvei. Hun

hadde vokst opp ved kysten, lært å navigere

mellom skjærgården og å vite når vinden ville

vende. Men nå hadde hun måttet la båten ligge i

brygga og følge med sin far i den sterke

snøflukten. Han hadde alltid vært den stærke,

den som kunne holde seg i live selv i elendighet.

Nå hadde han forsvunnet i en verden som hadde

blitt fremmed.

Bondekona hadde brukt alle midler hun hadde –

det var ikke mye – for å finne ham. Hun hadde

gått gjennom skogen i snøen, fulgt spor etter

hjorter, og så hadde hun funnet det: et stort,

rødt blod på en bjørnekjevle. Det var ikke en

tilfeldighet. Det var et budskap.

Isbjørnangrep hadde vært en historie som ble

fortalt rundt eldrebordet, men aldri hadde noen

trodd på dem. Nå hadde det blitt virkelighet.

Den store bjørnen hadde ikke bare funnet sin

bygda – den hadde funnet Marte, og hun hadde

måttet kaste seg i elven for å unngå å bli spist.

Snøen hadde sveppt henne, men hun hadde klart å

ta seg tilbake til brygga, nakne og skadet, men

levende.

Uhyggelig var det som hadde fylt bygda. Hver

natt hadde det vært lyder i skogen, skreik som

ikke kunne komme fra noe levende. Og da Marte

kom tilbake, hadde det vært en annen kvinne som

hadde forsvunnet – den unge franske legen. Folk

hadde begynt å spekulere. Noen sa at bjørnene

hadde blitt forstyrret av oljeplattformene.

Andre hevdet at det var en jente i bygda som

hadde kalt dem frem.

Marte hadde ikke lurt. Hun hadde gått opp i

fjellet, hadde funnet sin far. Han hadde vært

skadet, men levende. Bjørnen hadde ikke spist

ham – den hadde kun markert territoriet. Det var

ikke en tilfeldighet. Det var et tegn. Og Marte

hadde forstått. Nåtid hadde endret alt – men det

var ikke bare mennesker som hadde blitt endret.

Naturen hadde blitt vred. Og hun hadde blitt den

som skulle gi svaret.