Fiskerbondesønnen Mann vokste opp i en båtby i
Nordland, hvor hvetefjellene stod nakne og nakne
som nakne kvinner i snøen. Han hadde alltid følt
seg usikker – en skugga i et sted som aldri så
solen lenger enn fire timer om dagen. Hans far
hadde dødd under en storm som kom fra sør, med
ord som ikke kunne tolkes.
Etterkrigstiden hadde brakt olje og arbeid til
byen, men også mistro. Fiskere hadde blitt
fattige, og de gamle troer hadde begynt å få
tyngre vei. Manns mor hadde startet å snakke med
skogen på kvelden, fortalte han sine søstre. Hun
sa hun hørte røster i elvene. De tvang henne til
å gå til kirken, men det var ikke nok.
I 1965, da oljen ble funnet i fjordene, kjente
Mann et trykk i brystet – som om jordens hjerte
hadde begynt å pulser. Han hadde lært å lese
kart, men ikke de som ble tegnet av eldre menn
som hadde levde før krigen. En dag fant han et
gammelt skinnbrett i båten sin, der en kvinne
hadde tegnet et symbol som ikke eksisterte i
noen norsk eller samisk tradisjon. Det liknet en
kvinne med to hoder.
Mann tok det med hjem, og det skjedde noe.
Mørket i huset ble tyngre, og hans søster
begynte å se ting – lyser i veggen, skygger som
danser når det er stille. Han hadde sett dette
før, i drømmene sine, men aldri så tydelig. Han
prøvde å forklare det som en psykose, men det
var ikke bare ham. Den gamle tante Inge hadde
også sett det, og hun hadde sagt: «Det er ikke
du som er syk. Det er verden.»
Hans mor hadde blitt forsvunnet i skogen en uke
før, og da de fant henne, hadde hun en kniv i
hælen, og ansiktet hennes hadde vært nakne, som
om den hadde vært skåret ut av en klippe.
Mann ble redd. Han hadde alltid følt seg usikker,
men nå visste han at han hadde blitt valgt til å
ta imot noe. Samisk mystikk hadde aldri vært en
legende – det hadde vært en mekanisme. Verden
hadde endret seg, og det hadde ikke vært på
grunn av olje eller politikk. Det hadde vært på
grunn av noe eldre, noe som hadde sovnet i isen.
Han tok skinnbrettet, gikk til skogen, og la det
ned i elven. Deretter gikk han hjem, og første
gang i mange år, følte han seg ikke nakne. Han
følte seg som en del av noe større – og det var
ikke noe han hadde valgt. Det hadde vært noe som
hadde valgt ham.
Innesluttet.
